Frisk fest på Hanami

Hanami
Restaurant
3. januar 2020

Å gå på restaurant i Oslo supertidlig i januar er litt risky. Vi har gjort det før og blitt skikkelig skuffa. For et par år siden besøkte vi Tammy sushi på Tjuvholmen – et av de semreste sushimåltidene jeg har fått i Oslo, og attpåtil på en ordentlig restaurant.

Men vi gir oss ikke! Tilbake til Tjuvholmen for mer sushi og annet snask ville vi. Har man barnevakt, så er det bare å komme seg ut og inn til byen. Etter store mengder julemat fristet det nok en gang med noe helt annet – friske og lette retter med helt andre smaker. Vi satte kursen mot Hanami, som vi har ruslet forbi et par ganger, men aldri besøkt før.

Menyen er stor og rik, og litt vanskelig å bli klok på. Men vår kjekke, frekke, blide og ivrige servitør prøvde å få oss til å skjønne at her går ting fort – han hjelper deg med å finne noe som frister, du får det, og så kan du bestille mer. Du trenger altså ikke planlegge hele aftenen med det samme, men kan ta ting litt som de komme.

Her er de fans av deleretter, noe som passer oss godt. Vi elsker å smake og prate om det vi smaker – sammen. Alle rettene er bittesmå, og prisene er i det øvre sjiktet, men her er de også glade i luksuriøse råvarer.

Oppsummering:

Ivrig og entusiastisk service, en feilbestilling ble sendt tilbake uten spørsmål. Kunne gjerne vært mer personlig. Litt kjekk og frekk.

Maten er sprek og spenstig. Jeg var litt redd de vill drukne gode råvarer i sauser og dressinger, men de fantasifulle presentasjonene gjorde ikke skam på faget bak. Matgleden kom godt fram, selv om Hanami virkelig er veldig glade i alt som er godt og luksuriøst oppå hverandre.

Vi ble plassert på et bittelite bord der det var mye gjennomfart, men vi trivdes ganske godt der – ikke for mye støy fra musikk eller andre gjester, høyt under taket og langt fra do. Atmosfæren i lokalet er veldig vestkant (i skjæringspunktet mellom snobbete og vulgært), og det er mye rosa skjorter og vind i håret, men «vanlige folk» blir tatt like godt i mot som kjerneklientellet, heldigvis.

Søtpotetkake, smørkrem med ristet kokosnøtt, lemon curd og kokosnøttsorbet. Denne hadde servitøren så inderlig tro på! Men for oss ble det jul clasher med kokos, og pepperkakesmak var jo det vi var kommet for å unnslippe. Kokosen er mektig, og den bittelille durten med lemon curd greide ikke å gjøre opp for all sødmen med sin lille syre. Men det som var kult, var at servitøren virkelig ville vite hva vi syntes. Han satte den ikke engang på regninga vår, for det var jo han som hadde insistert. Meget ryddig.

Totalt: Gøy, godt og friskt, dynamisk og lett. Litt dyrt, men dette er også stedet for de som liker litt luksus.

Det hele minnet meg veldig om en scene i den svenske serien Vår tid er nu. Kokkene Calle og Carmen er lei av at sjefen Nina ikke liker menyforslagene deres, og vil kødde med henne. De finner på å legge alt det mest luksuriøse de kan finne på oppå en skive brød. Til deres forskrekkelse elsker Nina både Toast Rockefeller (med en liten skive gravet okseindrefilet med trøfler, og en sjenerøs klatt iransk kaviar) og Toast crème de la crème. Litt sånn er Hanami også. Men vi faller jo for det – og det gjør Ninas gjester også 🙂