Anmeldelse av restaurang Främmat i Stockholm, besøkt lørdag 13. mai 2023
Vi hadde forventninger om en kveld med bra mat og god stemning. Det er jeg sikker på at det kunne blitt. Men tross deilige smaker og at alt lå til rette for en deilig kveld, synes vi det var flere skjær i sjøen som trakk opplevelsen på Främmat ned.
Vi liker kro-følelsen og lokalet, og selv om bordet er knøttlite og nabobordene tett på, føler vi at vi er i fred. Gammel hiphop på anlegget vekker nostalgi, og champagnen vi får i glasset Arnaud Moreau Bouzy er toppers – elegant bobler. Østersene er deilige med en touch av den gode marinaden leche de tigre (som ikke blir forklart), og den første retten byr på overraskende smakskombinasjoner: (bærekraftig farmet) ål med mascarpone og kaviar. En morsom match, der en ost vi gjerne forbinder med desserter, avstemmer og løfter sødmen i det glaserte fiskekjøttet. Men hvorfor forteller ikke servitøren oss hva slags kaviar det er? Vi har allerede spurt ham om hvor østersene kom fra (Bretagne, men han måtte på kjøkkenet for å sjekke) så vi vil ikke mase på ham igjen. Han burde skjønt at vi ønsker å få vite mer om maten.
Dagens meny møter deg i døra
Rettene kommer i en kaotisk rekkefølge, og de kommer fort. Altfor fort. Vi er ikke en gang ferdige med ålen før lubne, gratinerte blåskjell i tomat og hvitløk med sprøtt og saftig surdeigsbrød står på bordet (kveldens vinner!), og jaggu kommer torske-carpaccioen også. Hjelp! Vi vil jo ha en hyggelig kveld og nyte maten i ro og mak – ikke bli ferdige på en time. Vi ønsker oss tid og rom til å kose oss med hver enkelt rett. Vi trenger luft i mellom til å reflektere, nyte og skravle, til å hvile i opplevelsen. Hva er det de driver med? Hvorfor prøver de ikke å tune seg inn på stemningen gjestene er i?
Rettene kommer i et bankende kjør. Vil de ha oss ut herfra så fort som mulig, eller?
Og hvorfor serverer de rettene buntvis til bordene heller enn å lage en logisk oppbygning på måltidet? Det hele virker vilkårlig og lite gjennomtenkt – og dermed mindre kjærlig overfor både mat og gjester.
Hvorfor er vinglassene så knøttsmå? Alle viner kommer i sånne glass man bruker til smaking eller festivaler. Men 80% av smaksopplevelsen sitter i nesen. Da er det dumt å ta vekk det verktøyet som optimaliserer opplevelsen, nemlig et glass som lar gjesten kjenne på den gode aromaen fra vinen. Når de på Främmat skjenker til topps i det vesle glasset, berøver de oss en stor del av vinopplevelsen. Det kjennes nok en gang lite kjærlig overfor vin og gjester.
Servitørene er kjekke, kjappe og greie, men de bjudar ikke akkurat på. Vi spør kelneren om forslag til vin videre. Hun svarer at «alle vinene våre er gode, dere må velge det dere liker selv». Det er nesten så hun blir krass. Men selv en som kan bittelitt om vin kan synes det er vanskelig å gjette hva som vil være den beste matchen til maten videre. Vi vet jo lite om hvordan rettene er komponert. Vi føler oss avvist heller enn tatt i hånden og veiledet. Utfordre meg gjerne, men ikke sett piggene ut.
Jeg merker meg at en herre på nabobordet har akkurat samme reaksjon som meg. Svarene til kelneren får gjesten til å føle seg dum og ubekvem. Uproft. Jeg mener jobben hennes er å føle oss vel, velkomne og bekvemme.
Carpaccioen på torsk ser pen ut, men har veldig høy syre og lar ikke andre smaker slippe til. Servitøren har varmt anbefalt en tomat-tarte med stracciatella og sardeller. Det er som en liten pizza på butterdeig, og nok en gang kommer en ost man forbinder med is og dessert på en salt rett. Morsomt. Brente og ferske tomater ligger om hverandre, og de lekre sardinene tilfører salt til en ellers mild rett. min mann liker denne retten veldig godt, mens jeg synes tomatene er for brente.
Mini-pizza på mørdeig med nye oster og sardeller
Hovedretten, om man kan kalle det det, er breiflabbkjaker, eller marulkskind, som det heter på svensk. Det er den merkeligste retten vi har fått på lenge. Det saftige fiskekjøttet er godt tilberedt, ikke det minste seigt, som er fort gjort om man steker denne fisken for lenge. Men retten er likevel mislykket fordi den inneholder elementer som fiken (veldig søtt) og sylteagurk (eddiksurt). Ingen av delene passer til fisken. Retten kommer med spinat, og har et kokt egg på toppen. Kokt egg passer godt til sur agurk, men her skjønner jeg ikke hva det skal tilføre. Retten mangler harmoni.
Hvordan matcher du sødmefulle fiken med suragurk og oliven? Främmat lykkes ikke.
Vi koser oss veldig med et glass madeira og et glass søt jura der druesaft er blandet med sprit, men vi skulle latt dette være desserten. Det kjøkkenet kaller en sjokoladefondant med salt mandel-praline er klint ned i bunnen av en skål som regelrett bader i smør. Jeg synes det er som å gi fingern til den som har lyst på dessert. Du kan ikke drukne en dessert i smør – det blir for eksplisitt, og ikke det minste deilig eller delikat. Jeg blir skuffet og oppriktig lei meg, og føler at jeg ikke burde spise desserten.
Er det et «f**k you til gjesten å servere enn dessert som er druknet i smør?
Flere av gjestene rundt oss har spist her før. Jeg lurer på om dette besøket er representativt. Det er fint å være leken, men jeg opplever at besøket var mye mindre bra enn det kunne ha vært. Servicen er annerledes i Stockholm enn i Oslo. Kortere, mer direkte, mindre interessert i å please.
Du tror kanskje at jeg er en konservativ type som bare liker fine dining. Det er langt fra sannheten. Men jeg liker god service. Jeg liker at restauranten ønsker å gi meg en så god opplevelse som mulig. Her virker de tilfredse med å framstå som eksperimentelle, men også slurvete og sleivete, uten å bry seg så veldig om hvordan gjestene har det.
Det var vanskelig å velge blant alle fristelsene på Främmat. Dessverre kommer vi neppe tilbake for å prøve resten.
Erotiske Kristin og Erlend på skjerm og scene. Foto: Dag Jenssen, Det norske teatret.
Kristin Lavransdotter Premiere på Det Norske Teatret 10. september 2022
Av Sigrid Undset
Regi: Kjersti Horn
Med Sara Khorami, Preben Hodneland, Ane Dahl Torp, Kristoffer Olsen, Jon Bleiklie Devik, Joachim Rafaelsen, Heidi Gjermundsen Broch, Frode Winther, Kaia Varjord, Ina Svenningdal
Noen ganger velger teatrene å gå bort fra det vante formatet med forestillinger som varer i ca 2 ½ time. De tar tak i noe annet – noe ekstraordinært, og haler og drar i tid og rom. Regissør Kjersti Horn har satt opp Kransen før, men nå har hun fått muligheten til å sette opp alle de tre bøkene i Sigrid Undsets storverk Kristin Lavransdatter. Det mektige eposet om kvinnelivet på 1300-tallet er akkurat like sterkt idag. Menneskenes hjerter forandrer seg ikke.
Kristin blir født inn i en god familie i Gudbrandsdalen. Alle elsker henne, og hun er lovet bort til en gutt fra nabostorgården, Simon. Når hun blir 15 år, blir hennes beste venn drept når han vil forsvare hennes ære. Bygdeprat og skyldfølelse gjør at Kristin griner seg til å få gå i kloster et år. Mens hun er der, blir hun en dag reddet fra røvere av høvedsmannen Erlend Nikolaussønn. De faller pladask for hverandre, og resten av Kransen handler om hvordan de må kjempe for å få hverandre. Neste bok, Husfrue, har to hovedspor. Det ene er Undsets skjellsettende skildring av livet som mor: barnefødsler, smerte og bekymring, brystspreng og amming, samt som gårdsbestyrer, der Kristin får den gamle storgården Husaby på fote etter mange års vanskjøtsel. Erlend gjør ingenting på gården – hun gjør alt. Det andre sporet er de politiske intrigene som Erlend vikles inn i. Det ender med at han kastes i fengsel med utsikter til å bli henrettet. Det er Simon Darre som må trekke i alle tråder han kan for at Erlend skal settes fri. Bok tre heter Korset. Religionen har alltid vært viktig for Kristin, men her er det også alle de korsene hun må bære som er sentrale. Hun er legen i bygda, og noen ser nok på henne litt som en trollkjerring. Hun kommer ut for bygdesladderet etter at Erlend har reist fra henne og de likevel kludrer seg til et nytt kjærlighetsbarn (fødsel nummer åtte) – men denne gangen går det helt galt, både med barnet og etterhvert med sønnene hennes og til sist Erlend. Kristin går i kloster, og blir der.
Å få følge Kristins liv er stort i seg selv. Men Undset har altså så mange interessante perspektiver som alle er så grundig behandlet; alt fra politisk maktspill til kunnskap om natur, elveløp og beredskapssystemet på 1300-tallet. Nonneliv, ridderliv, bondeliv. Alt går hun så grundig inn i, og er så etterrettelig at du kan stole på hvert ord hun skriver. Men passer en heftig kjærlighetshistorie etter 1800-tallsidealer inn i norsk middelalder? Undset er også her ryddig og etterrettelig, og det er lett å la seg overbevise om kjærlighetens rett og hvordan elskoven ikke skaper noen lover, men bryter alle.
Så til forestillingen. Den viste seg å vare fra klokka 12 til klokka 21:45.
Maren gruegledet seg, mens jeg bare gledet meg. Maren hadde lave forventninger. Jeg hadde høye forventninger, men etter å ha lest litt og sett bilder på nettsiden, var jeg litt skeptisk, blant annet fordi de skulle filme og ikke bruke kostymer. Noe så latterlig. Mangelen på kostymer viste seg å være komplett irrelevant. Dramaet var så intenst, så voldsomt, hjerteskjærende og kraftfullt. Kostymer ville ikke tilført det noe som helst. Jeg elsker selvtilliten til Kjersti Horn, og innsikten hennes i hva som er godt teater.
Vi kommer inn i salen. Scenen er dekket av en kjempestor filmskjerm, som viser et bord vi ser står bak på scenen. Det er leseprøve på Det norske teatret. Manuset til Kristin Lavransdatter ligger og slenger mellom brusflasker, kaffekopper og ølbokser. Skuespillerne sitter på campingstoler rundt bordet. De har på seg treningstøy, eller de klærne de foretrekker å ha på seg på jobb, prøveklær. Den vide scenen foran dem ligger svart og tom, helt fram til 1. rad.
En stor plastduk lukker skuespillerne inne. For oss i publikum skaper den gjennomsiktige plastfilmen et svakt inntrykk av at det som skjer på scenen er en luftspeiling. For skuespillerne er det annerledes. De er avskjært fra publikum og kan ikke sanse reaksjonene våre slik de pleier. Det er nok en utfordring til dem, i tillegg til utfordringen det er å lære seg enorme mengder Undset-tekst, holde energien oppe og greie å spille teater i ni timer, med bare et par helt nødvendige pauser.
Sara Khorami spiller Kristin hele veien, fra hun er 6-7 år til hun dør i 40-årene en gang. Jeg kjente ikke denne skuespilleren fra før, og ble helt overveldet av spillestilen hennes. Hun framstår som utrolig avslappet, med en intens tilstedeværelse kombinert med tilbakelenthet. Hun er så full av følelser, og formidler alt gjennom et hudløst kropps- og scenespråk som går rett i hjertet.Samtidig bringer hun inn så mye letthet og humor, og den karakteristiske latteren hennes som er så sår – det er nesten vanskelig å vite sikkert om hun ler eller gråter. Det unge og ville begjæret mellom henne og Preben Hodnelands irriterende tulling av en Erlend Nikulaussøn er så heftig at en ikke skulle tro de begge er i midten av 30-årene.
Hjertet mitt dundret i halvannen time, mens det de siste 30 minuttene av Kransen var helt iskaldt av angst og skrekk. En så intens forestilling har jeg sjelden vært vitne til. På teater sitter en som regel med rumpa godt bak i setet. Gjennom hele Kransen satt jeg som på nåler, ytterst på stolen med hamrende hjerte. Det er så godt gjort å trekke publikum med på en så intens måte. Maren og jeg har ikke alltid lik smak i teatret, men her var vi enige – vi var blåst av banen. Makan til oppvisning.
En av grunnene til at formidlingen blir så naken og går så dypt, er pussig nok det drastiske grepet regissør Kjersti Horn har gjort i å la skuespiller Mads Sjøgård Pettersen tett, tett på filme absolutt alt som skjer. Jeg er nysgjerrig på hvorfor Horn har valgt å gi en skuespiller jobben som kameraoperatør, heller enn en proff kameramann eller -kvinne. Pettersen er en del av ensemblet, men jeg antar at også teknikerne i teamet er rimelig tett på skuespillerne. Blir kameraet en egen rolle i stykket fordi det styres av en skuespiller? Pettersen har en grasiøs og konsentrert stil – han er som en danser der han finfint bringer alle fjes tett på oss. Det er som med lydbøker og podcast – du skal smyge deg rett inn i øret mitt – da må du gjøre det forsiktig. Med filmingen skaper Horn både nærhet og distanse, og virkningen er overraskende og overveldende. Skuespillernes tilstedeværelse er den samme – energien er den samme, kroppen i rommet er den samme. Men de kan spille på en helt annen måte fordi man også ytterst på rad 14 får med seg all mimikken. Vi får i pose og sekk den store teaterkroppen og de bittesmå smilerynkene. De første ti minuttene av forestillingen er det ikke sync mellom bilde og tale, noe som satte formidlingen veldig tilbake. Men så snart de fikk orden på teknikken, og så snart scenen åpnet seg slik at vi også fikk se de hele kroppene som vi delte rom med denne dagen, gled det som en drøm.
Undsets omstendelige tekstspråk er beholdt i Gunnhild Øyehaugs oversetting til nynorsk og i den brutale klippingen ned til et håndterlig manus. Da er det imponerende at teamet klarer å løfte fram enormt mye humor. Publikum ler og ler, gråter og ler. Det store rommet humoren får er en av forestillingens styrker, og antakeligvis det som gjør det lett å være i teatret og i forestillingen over så mange timer. Skuespillerne veksler mellom å gjengi fortellende tekst og å spille ut replikker, og det er alltid den handlende karakteren som snakker. Undset bruker mye plass på beskrivelser, for eksempel av folks utseende. Noen ganger fører dette til latter fra salen, men det er også premisser som vi ganske enkelt går med på.
Kransen er så gripende, glimrende og briljant. Jeg elsker spillestilen der skuespillernes personligheter og tolkninger får komme så fritt fram, samtidig som Horns regi skinner gjennom som en stor vilje. Alle skuespillerne er strålende.
Joachim Rafaelsen spiller sikkert ti ulike roller. Jeg føler at han alltid spiller “grinete, ung mann”, men her bretter han ut et stort spekter og briljerer med sine mange modi. Fra Kristins unge bestevenn Arne, via Kristins gamle bestevenn munken Edvin, til Kristins stesønn Orm, til den fantastiske tolkningen av Kristins voksne sønn Nokve i tredje del, der han spiller så dempet, så innbitt, kjærlighetsfullt men fresende av undertrykt raseri.
Kristoffer Olsen er så morsom, men får meg til å begynne å grine bare jeg tenker på ham. Foto: Dag Jenssen, Det norske teatret.
Kristoffer Olsen som Simon Darre gjør også inntrykk. Han er en veldig morsom skuespiller, og vi ler mye med ham, men hans lidelse og alt han ofrer for Kristin gjør dypt inntrykk i hans voldsomme og smertefulle utbrudd som bare ved et pirk bringer tårene fram i øynene mine her jeg sitter og skriver.
Jon Bleiklie Devik skinner i rollen som Lavrans, Kaia Varjord spiller Eline Ormstunge så jeg for første gang føler skikkelig sympati for henne og vil lese hennes villain backstory.
Boka er en ting. Lydboka en annen. Den ikoniske, klisjefylte og uforglemmelige filmen fra 1995 en tredje. Men det er med denne forestillingen at Kjersti Horn og ensemblet hennes virkelig vekker Kristin Lavransdatter og omgivelsene hennes til liv for meg, som med sine kropper, stemmer og sjeler på scenen i øyeblikket bringer deres enorme følelser – kjærlighet og lidelse – skikkelig tett på.
Kjersti Horns Kristin Lavransdatter forsterker alle inntrykkene jeg allerede hadde skapt meg. Jeg vil ha mer selv om jeg er mett og kjenner meg oppriktig beriket av denne fantastiske tolkningen.
Scenografien er dritkul. Hele den store hovedscenen, samt bakscenen er tatt i bruk. I tillegg gjøre filmingen at vi kan bli med inn i teatrets indre – garderober og toaletter, garasje og bakgård – alt blir til heier og katedraler uten at de et sekund mister oss. I del 1 er den store scenen ganske ribbet og ren, mens del 2 begynner med at Ulv og Erlend fyller scenen med en hel pall med plantejord. Her skal Huseby gjenreises til en storgård under Kristins myndige hånd. Husfrue varer i oppunder fire timer, og når scenerommet da endelig skal ryddes, er gulvet fullt av rå gjørme, blod, mørtelbøtter, ølbokser og oppreven plast.
Sju sønner har Kristin da født Erlend. Allerede etter den første, seige fødselen føler han at hun aldri kan bli den samme for ham, og hennes råskap blir ikke mindre ettersom fødslene kommer. Han føler at han snubler rundt i barn, at Kristin ikke har noe å gi ham, men likevel fortviler han over at Gud insisterer på å gi dem en ny sønn hver eneste vår. Fem sønner på åtte år, får de. I Husfrue sparer Kjersti Horn på Sara Khorami som har veldig mye å holde på med i Kransen og Korset. Ved siden av en gedigen krangel med Erlend er det eneste hun driver med i del to barnefødsler.
Erlend er med på et forsøk på statskupp og får gjennomgå. Foto: Dag Jenssen, Det norske teateret.
Skuespillerne vasser rundt i jord, blod og søle, de halvnakne og nakne kroppene deres grises til stadighet ned. Jeg aner ikke hvor mange truseskift Khorami trenger i løpet av en hel forestilling, men det er minst ett for hver fødsel. Sex og vold skildres naturlig, rett fram og eksplisitt, og Sven Haraldssons scenografi underbygger hvert eneste regivalg. Husfrue – både boka og forestillinga – er full av politiske intriger som det kan være litt tøft å henge med på, særlig hvis en ikke har boka passe friskt i minne, og skuespillerne snakker noen ganger i et halsbrekkende tempo uten fullt fokus på diksjon.
I Korset er det rett og slett sånn at ensemblet ikke helt har kommet i mål. Det er en halvtime de ikke har lært seg. Det er mye tekstlesing fra Sara Khorami, men utrolig nok framstår også dette som et regigrep som det står respekt av. Det fungerer faktisk helt fint på denne måten, selv om de som skal se forestillingen senere i høst sikkert får se noe helt annet enn vi fikk på lørdagens premiere.
Alle som kan må løpe og se Kransen. Alle som orker må se hele greia. Jeg syntes det var lett, og har ikke tenkt på annet enn den enorme prestasjonen av en forestilling i hele dag.
Jeg har forresten anmeldt Kjersti Horn med Preben Hodneland smurt inn i dritt før:
Helen og Robin spilles sterkt og vart av Tove Simonsen og Moa Åström
Statsteatern midt i Stockholm sentrum er et kulturhus med både kafeer, butikker og mange scener. På noen av scenene spiller husets egne ensembler og produksjoner, mens det på andre scener er plass for gjestespill.
Da jeg lette etter teaterbilletter til Stockholmsturen vår, var alt enten utsolgt eller lite fristende. Men til gjestespillet Møt mig i gryningen var det ledige billetter. Ensemblet Batalj Scenkonst gjester Kilen med et nokså nytt stykke av den britiske dramatikeren Zinnie Harris. Henne har jeg aldri hørt om før, men erklærer meg herved som fan. For et fint stykke. Jeg er så glad for at vi landet på dette kammerspillet om kjærlighet og sorg.
/
Scenegulvet i blackboksen er en strand med sand og steiner. Over den henger en rød sol, men også tre vertikalt hengende lysstoffrør, som for meg bidrar til å dele opp og gi overskrifter til aktene i stykket. Forliset og redningen, forvirringen og mysteriet. Erkjennelsen og løsningen.
Et par, Helen og Robin, skylles opp på en strand etter et idiotisk forlis med en liten båt de har leid for et par timer. Overlykkelige over å være i live og uskadde, begynner de å prøve å finne ut hva som skjer nå. Kommer de seg tilbake til bilen? Hvordan skal de komme seg herifra?
Kvelden før teaterforestillingen var vi på kino. Da sprutet tårene gjennom hele den søte Oscar-vinneren CODA, så jeg er åpenbart litt emosjonell for tida. Men på teater, da gitt. Det skjer nesten aldri. Men når Møt mig i gryningen runder av, triller tårene, og jeg fortsetter å snufse lenge etter at vi har forlatt teatersalen og ruslet innover i Gamla stans snirklete, sjarmerende og turistifiserte gater.
Hva er det som treffer så veldig? Angsten for å miste den du er aller mest glad i? Jeg har aldri virkelig kjent på sorg, har jeg vel? Jeg har mistet nære venner og familiemedlemmer, men den sorgen som beskrives i dette stykket, er så altoppslukende og skremmende at jeg faktisk begynner å sippe her jeg sitter og skriver.
De to skuespillerne gjør en fin jobb i å skildre glede, lettelse, hverdag, kjærlighet, vantro, desperasjon, sjokk og sorg.
Jeg har heller aldri sett lesbisk kjærlighet skildret på teater før. Her er det helt liketil og ukommentert at paret i stykket er to kvinner. Når jeg nevner det for Jonas sier han at han «ikke tenkte over det». Men jeg mener vi SKAL tenke over hvor utrolig sjelden jentekjærester får være sentrale på en scene helt uten at det er et poeng i seg selv. Dramatiker Zinnie Harris har funnet en god måte å gjøre det på, og vi bør feire at dette rommet er skapt.
Stykket renner over av subtile referanser. Det starter med det som gir seg ut for å være et realistisk Robinson Crusoe-plot med særlig vekt på hvordan vi håndterer sjokket ved å overleve. Men snart ligner det mer et psykologisk mysterium med innslag av thriller. Før noe magisk-realistisk slipper til – eventyret der heksa gir deg et ønske som skal oppfylles uansett hva, men der realiseringen av ønsket kanskje ikke spilles ut slik du hadde tenkt deg det. Når jeg leser om stykket, nevner Harris Orfeus i undergrunnen som en inspirasjon. Hva hvis du kunne få bare én dag til med den du har mistet? Hvordan skulle den dagen være?
Vi er på vår første romantiske weekend siden før vi fikk barn! I fjor hadde vi ti års bryllupsdag, og hadde nok håpet på en liten tur, men det var korona-pandemi og ingen mulighet til å stikke av. Men i år kan vi feire noe enda bedre – at vi har vært sammen i tjue år. Vi er tilbake i Stockholm, tjue år siden vi var her sist. Den gangen var det studietur med Romerike folkehøgskole, der vi gikk i samme klasse. Vi ble ikke sammen før etter at skolen var slutt, men jeg husker at jeg gjorde en betydelig innsats i løpet av Stockholmsturen for å få Jonas til å skjønne at han kanskje kunne vært litt interessert. Så vi mimrer og koser oss.
Vi bor på et nydelig hotell ved Slussen, hotel Frantz, hvor det er kvalitet i alle ledd. De hvitskurede, brede gulvplankene er så vakre og varme, i vindusposten er det laget en liten skinnbenk, sengene er rause og gode, og frokosten er fantastisk. På den negative siden er rommet knøtt lite, badet er i et hjørne av det lille rommet, og de har ikke passord på internettet sitt. Å ha et sikret nett mener jeg er grunnleggende kundeservice i 2022. Jeg kan ikke logge på et helt åpent nettverk med jobbmaskinen min.
Frokost hos Frantz er som 17. mai-frokost, komplett med bobler og bløtkake. Foto: Anna Valberg
Anmeldelse av Hantverket restaurang
I tillegg til å booke hotell og teater, hadde jeg lett gjennom de gode restaurantene i byen, og greide å kapre et bord ved Hantverket restaurang, som har mange sitteplasser. Her er det vakre og sjarmerende blomsterpotter ved inngangen, og kjærligheten for de gode råvarene får skinne gjennom et strålende måltid.
En vennlig servitør viste oss til et stille hjørne med svært god utsikt over lokalet og den hyggelige bakhagen. Et herlig glass bobler på blanc de blanc startet måltidet. Det fascinerer meg at disse svenske servitørene har en ekstremt amerikansk stil. De er overstrømmende vennlige i sin velkomst, bruker superlativer og ord som «underbart» konstant, men er egentlig ikke særlig interessert i å yte ekte service. Kanskje er de bare redde for norsken? Vi skjønner alt de sier, men de sier ikke like mye til oss som til de svenske gjestene. Vi liker å få masse informasjon, og setter pris på det når de oppriktig er interessert i å høre våre tanker om opplevelsene de gir oss.
Menyen på Hantverket er fristende. Alt ser fantastisk godt ut! Vi følger rådet fra servitøren og bestiller to x fire retter.
Runde 1)
Struva lages med et jern som lager en rosettvaffel. Denne har blitt toppet med kraftig pisket, og dermed utrolig lett og fluffy, andelever med en perfekt portvinsgele og et raust dryss med parmesan. Dette er en herlig sanselig opplevelse som bare kunne vært løftet med et spesialtilpasset glass sauterne eller lignende. Boblene vi har fått fungerer fint, men er ikke den perfekte match.
Neste rett er vi veldig spente på Hasselback er et hotell ved Djurgården her i Stockholm, og det var der de skapte den berømte Hasselbackpoteten. Hos Hantverket lager de dem av minipoteter, og topper dem med løyrom og rømme. De ser utrolig delikate ut, men blir litt som en rad med chips klumpet sammen. Jonas og jeg er enige om at smaksopplevelsen hadde blitt langt større om de bare hadde brukt en større potet. Da hadde poteten være sprø utenpå og saftig inni. Nå er den bare sprø utenpå. Men ideen om toppingen er glimrende. Hvorfor i alle dager får man ikke bakt potet med rømme og løyrom? …Det er mulig at gatekjøkkenmarkedet for løyrom kanskje ikke er stort nok.
Hasselback-poteter med løyrom og rømmeStruva med pisket andelever og portvinsgele
Runde 2)
Etter disse ganepirrerne kommer to retter som er bittelitt større. Den ene er en servering som på avstand kan se ut som en pasta i fløtesaus. Det er det ikke. Det er blekksprut med fetaostkrem, squash, persille og smuler med hvitløk og sitron. Retten er veldig frisk og smakfull, og kunne gjerne hatt litt mer blekksprut.
Vinneren av denne runden er også hele besøkets vinner: tynne skiver av rå biff rullet runde en fantastisk krem av grotteosten gruyere, med knasende hasselnøtter. På toppen av rullen ligger en rad lett syltede skiver av jordskokk. Hele uttrykket minner om en sushirull. Lekent og humoristisk løfter sjefskokk Stefan Ekengren denne retten til gastronomiske høyder. Han er åpenbart glad i ost – for så langt har vi kost oss med en ny ost i hver eneste rett.
Det er på tide med et nytt glass vin, og vi lurer på om de har forslag som kan matche aspargesen som kommer i neste rett. Servitørens førstevalg er veldig bra: hun foreslår en dypgylden chardonnay, servert i enorme, runde glass. Jonas takker ja, mens jeg synes fatpreget er altfor sterkt. Neste forslag er en riesling som umiddelbart gir halsbrann, så syrlig er den. Jeg liker virkelig ikke å være en vanskelig kunde, men ber likevel om et tredje forslag. Denne gangen får jeg et glass som jeg både liker og som funker til neste rett. Den er fruktig og rund, men har syre og punch nok til å hamle opp med maten. Så får vi også en ny servitør. Hun er mer rutinert, er mer proff, viser større interesse og er mer nysgjerrig på gjestenes opplevelse. Setter de henne inn hos oss fordi vi blir opplevd som kranglete, eller fordi vi stiller flere spørsmål enn førstemann kunne svare på? Håper det siste. Eller at det var tilfeldig. Skiftet forbedrer opplevelsen, men vi vil ikke føle at vi er til bry.
Blekksprut med fetaostkremRå biff med gruyerekrem
Runde 3)
Hovedrettene er ikke spesielt store, men til gjengjeld er de smakfulle (og uten ost). Jeg får en steinkrukke med et nesten karamellisert rugknekkebrød som ligger som et lokk over det som er nedi: et porsjert egg i en deilig sjø av perfekt hollandaisesaus. Oppå knekkebrødet er det danderte tynne, delikate strimler av grønn asparges, sammen med husets egen pancetta, og herlige sennepsfrø som løfter både smaksopplevelse og tekstur. Som et interaktivt element må jeg bruke en liten morter til å knuse brødlokket over egg og saus. Jeg liker at gjesten blir aktivisert på denne morsomme måten.
Jonas har valgt en «fiskegrateng» som overhodet ikke ligner på Findus sin. Her er perfekt bakt torsk og velduftende og grillet hummer anrettet på en liten kringle av potetstappe, med en smakfull saus med tomater og fennikel. Retten er ute etter å please, og gir ikke like mye motstand og moro som aspargesretten. Aspargesen går av med rundeseieren.
Asparges, pancetta, knekkebrød, porsjert egg, hollandaise. Yum!«Fiskegrateng» ala Handverket
Ekstrarunde
Nå er det egentlig tid for dessert. Men vi har spart oss og har ikke spist siden frokost, og rettene her er ganske små. Så vi legger inn en liten ekstrarunde innom hovedrettene, og ber om å få dele en rett med gaffelmost potet med en meget raus porsjon sandefjordsaus hvor store og spretne røkte lakserogn koser seg i lag med dill. Krispiga kyllingskinn setter et baconaktig preg på retten med sin lokkende duft og sprø tekstur. I glasset fikk jeg en veldig artig hvit pinot noir, med et skjær av rosa.
Liiiiiiitt mer salt før det søte
Runde 4)
Jeg er så svak for rabarbra. Særlig nå når sesongen er helt, helt i starten, sånn som den er nå. Så når det står munk med rabarbrakompott og kefir-is, klarer jeg ikke motstå fristelsen, selv om jeg IKKE er en donut-person. Det er heldigvis Jonas, og jeg får bytte til meg hans blodappelsinsorbet. Sorbeten er dessverre litt blass og smakløs, og kaken i bunnen er ikke helt min favoritt. Desserten løftes av den artige komboen grapefrukt (som har det nødvendige stinget) og doce de leite, en slags lationamerikansk prim, samt flak med hvit sjokolade overstrødd med lakrissmuler. Dessertene er dessverre ikke helt på høyde med resten av menyen, men det gjøres godt ved at mitt glass dessertvin – en perfekt gewursttramnier, er akkurat den avslutningen jeg kunne ønske meg 🙂
Rabarbra donut
Hvis du kunne få bare én dag til med den du har mistet? Hvordan skulle den dagen være? Det måtte vi tenke over da vi så dette stykket dagen etter Handverket.
Katla har dilla på røyk og grill, mat og drikke som får øynene til å bli store og munnen full av vann. De har en sløy og tilbakelent stil, og en hardtarbeidende stab som er gode til å få gjestene til å føle seg vel og velkomne.
Pita med aubergine
Katla er et uformelt og høykvalitets rockekjøkken som elsker grillen sin. Det dufter behagelig røkt og grillet så snart man stikker snuten innafor døra. Her har kan man velge mellom helaften (da booker man i forkant) eller ala carte (da er det drop-in, og man kan ikke booke). Perfekt for litt uforutsigbare kvelder som denne. Vi har allerede vært utsatt for spøkelsesbuss fra Drammen og er boblende lykkelige etter en knallgod Tolvskillingsopera på Det norske teatret (mas på meg – den anmeldelsen tar lengre tid å lage enn denne).
Vi er heldige og får vindusplasser etter få minutters venting, og benker oss ved siden av hverandre med utsikt til Lemongrass over gata. «Her er det bare å finne fram popcornet, for her er det mye drama utover lørdagskvelden», gliser en av de mange trivelige, svenske servitørene vi møter gjennom kvelden vår. Han slenger en enkel, laminert meny på bordet og ber oss scanne qr-koden for å finne vinkartet. Ikke rart – den er lang og fyldig. Vi plukker ut seks dele-retter og tar en øl og en frozen margarita til å starte med. Drinken er skikkelig spicy, frisk, sødmefull og deilig. Lokalet er smekkfullt og stemningen er god, med egen DJ og en rekke glade jentebursdager og små julebord. Vi får store, deilige, smakfulle pimentos de padron, som jeg er så svak for. Og en artig, marihuanaduftende pita med aubergine. – Hahaha, den lukter virkelig tjall, ler Jonas, og gjetter at det er en oregano som har fått smake grillen.
I glasset får jeg en Veneto-hvitvin på druen garganega, en naturvinklassiker fra Angiolino Maule. Når jeg først tester den er den nesten helt duft- og smaksfri, men jeg tenker jeg tar den likevel – for hvem vet hva som skjer når den får følge av mat. Hohoho, det var verdt å vente på. Vinen eksploderer som et fyrverkeri i møte med de friske og krydrete smakene i rettene den får følge. Moro!
Norsk blekksprut og vin fra Veneto – for et fyrverkeri. Endelig noen som får meg til å like naturvin ❤
Den norske blekkspruten er en umiddelbar vinner og favoritt for oss begge, der den med sitt knasende friterte ytre og sitt søte, varme kjøtt inni får oss til å glemme hvor utrolig smarte vi skjønte at blekkspruter er da vi så denne fantastiske dokumentaren for ikke så lenge siden. Kinakålsalaten og den soyabaserte dressingen matcher strålende.
Oksehale med et lass med frisk mynte
Oksehalen er en hovedrett, og det er første gang jeg spiser oksehale der leddene i halen ikke er tatt fra hverandre. Legen blant oss studerer beina og utbryter – se så vakkert det er! Jeg elsker gnaging, og siden vi ikke synes så godt der vi sitter med ryggen til restauranten, tar jeg sjansen på å gnage i meg det møre og smakfulle kjøttet, som har fått følge av et lass med frisk mynte og persille, samt råstekte potetstrimler. No-bullshit-mat, selv om ekte bullshit har vært ikke så langt fra denne delen av dyret.
Siste rett ut for vår del er en kebab, og jeg vil gjerne ha en vin som passer til. Spanjolen jeg får i det vide glasset er så fjernt du kan komme fra det du tenker på når du tenker på spansk vin. Denne har en klar jordbærduft og er juicy og ufiltrert. Og den lille kebaben til 140 kr er den beste jeg har smakt. Alt er kvalitet, og smakene er satt sammen med stor kjærlighet og dyp respekt. Masse koriander i sausen, herlig saftig kjøtt, rødkål og sprøtt og deilig brød.
Rettene kommer i passe tempo for oss. Selv om restauranten har en travel kveld, har ikke vi det. Vi får være i fred, men hver gang noen kommer bortom oss er det så hyggelig. De tar seg tid, selv om de er travle, forklarer og foreslår, forteller og får oss til å slappe av og hygge oss. Jeg har sagt mange ganger at jeg ennå ikke har falt for eller skjønt greia med naturvin. Men her på Katla likte jeg begge glassene kjempegodt! Jeg blir så glad!
Men hva var den røde spanjolen? Jeg fikk se flaska, men bet meg ikke merke i navnet. Og når jeg googler vinene som ligger i menyen, er den ikke blant dem.
Disse karene drev Pjoltergeist før, og vi liker at de har gjort maten og stilen tilgjengelig for mange flere ved å lage en mye større restaurant. Vi rakk Pjoltergeist rett før det stengte, og besøkte Katla med stor suksess for noen år siden, før vi nå kom tilbake med masse gode minner. Kanskje kompromisser de mer mtp detaljnivå og hva man kan få til for et lite vs et stort publikum, men vi er fornøyde med overgangen.
Katla har dilla på røyk og grill, har en sløy og tilbakelent stil, en hardtarbeidende stab som er gode til å få gjestene til å føle seg vel og velkomne, og vi koser oss så masse der. Vi gleder oss til neste sjanse vi får til å komme tilbake. Kanskje blir det settmeny og vinpakke da. Krysser fingra.
Dette er noe av det beste jeg har fått. Hvordan skrive en sammenhengende tekst om 23 retter uten at det blir kulepunktliste og oppramsing? Jeg tror heller jeg må skrive om opplevelsen.
Det mest skjellsettende restaurantbesøket vi noengang har vært på var på Palace Grill i 2010. Selv som fattige studenter i Oslo satte vi utrolig stor pris på det å gå ut sammen og spise. Spise, drikke, smatte, smake. Når vi er ute, snakker vi først og fremst om maten. Det gjør at opplevelsen vokser seg større, og at den varer lenger. Enda lenger varer den dersom jeg kort tid etter besøket klarer å sette meg ned og skrive om det vi opplevde. “Tror du han Tony skjønte hva han gjorde?” “Sikkert ikke. Eller kanskje han skjønte det?” For oss satte han, da vi var 26, en standard for hva fortellinger kan gjør for et måltid. Vi sammenligner alltid alle hovmestere med ham, en fyr vi ikke kjenner, men som løftet en matopplevelse helt opp i himmelen for oss den junikvelden.
Don’t lose it, reuse it!
Jimmy Øien og gjengen hans har i tre år drevet Rest restaurant. Konseptet er enkelt – man kan lage gourmetmat av ting andre ville kastet. Med en enormt kreativitet, fingerspitzgefül og selvtillit utfordrer teamet konstant seg selv, og lykkes så det synger.
Samtidig som man må tro på prosjektet for å kunne selge det godt, er det åpenbart rom for å være seg selv her. Sommelieren som møter oss er så strunk og korrekt at en nesten kan få litt bakoversveis, men når kokkene kommer seilende med sin rå bannskap og store kjærlighet skjønner vi at Triinu aldri hadde oppført seg sånn om hun ikke foretrakk det selv. Det er stilen hennes – ekstremt profesjonell, litt stiv, full av kunnskap som hun gjerne deler, og samtidig lar hun komplimentene sitte løst overfor gjestene.
Hun starter med å fortelle oss at både møbler og takdekorasjoner er gjenbruk, alt mens hun forklarer Rests kompromissløse konsept: 22 retter eller ingenting. Jeg har et par venninner som har en hel masse allergier. De prøvde å spise her en gang, men kjøkkenet måtte avvise dem. Alle forbeholdene ble for vanskelige å håndtere. Her er kvelden nemlig den reneste ballett. Alle som jobber her er fullstendig i synk, og alle vet nøyaktig hvor i måltidet du til enhver tid er. For hver rett har de et manus, men de kan velge å avvike fra dette ved å gå mer i detalj eller fokusere på enkeltelementer. Det er en forestilling. Det er tilstedeværelse, nerve og ambisjon. Hvor ellers opplever du at sjefskokken sammen med en av de andre kokkene kommer ut og takker for besøket og tilsynelatende oppriktig lurer på hvordan vi har hatt det? Jeg har i hvert fall ikke opplevd noe slikt før. Rest har allerede fått en grønn michelinstjerne for sitt bærekraftsengasjement. Jeg kjenner meg temmelig overbevist om at de strekker seg mot enda en stjerne.
Fire timer i himmelen
Vi blir tatt i mot mens det bare er kommet folk til to andre bord. Vi tror det er litt tidlig, men mens vi nyter et glass fantastisk Mailly champagne fylles resten av restauranten opp i løpet av en halvtime. Fire timer senere skjønner vi hvorfor. Det er først da siste bit er fortært.
Jeg har skrevet såpass mye om scenekunst og mat at jeg sjelden er redd for å skrive. Ikke redd for autoriteter, ikke redd for å såre. Lurer på hvor mange lettkrenkede teatertær jeg har tråkket på gjennom årene. Jeg er jo bare en observant publikummer med penn. Jeg har ikke studert dette. Jeg opplever det og reflekterer rundt det. Men denne gangen kjenner jeg at jeg er litt redd likevel. Ikke bare er det så mange retter – det er så mange detaljer! Så mange, mange timer bearbeiding, for hver eneste lille munnfull. Ingredienser som er behandlet og satt sammen med slik finesse og følelse at jeg blir helt ør.
Kanskje er det slik på noen andre restauranter også – men hvorfor forteller de ikke om det? Vi blir jo så hoppende glade over å få høre hva de har tenkt og gjort!
Jeg kommer ikke til å klare å være presis nok. Det har allerede gått flere dager. Men jeg vil så gjerne huske – holde fast i denne enestående opplevelsen.
Kritisk tøys
De første rettene kommer så raskt på bordet. Uvant! Vi har jo bare så vidt satt oss! Hvordan kan de vært klare for oss allerede!? Fake news er så søt og tøysete: Den tuller med at fine restauranter serverer dyr kaviar. Men ville vi greid å smake forskjell? De har tatt inn svartelistet stillehavsøsters som plukkes langs norskekysten, og kokt kraft og greier på den, og så har de lagd perler med agar eller noe annet algestoff som man kan lage dråper av. Som eks-kommunikasjonsdame på MatNat-fakultetet elsker jeg at de bruker tørris som effekt her – både tørris og agar var sånt vi lekte med når vi skulle formidle til barn og unge fra Kjemisk institutt 😀 Kjemivennene mine hadde kost seg glugg over denne retten.
Enda bedre er neste rett. “Hver uke får vi en forundringskasse med bifangst. Denne uka var det lange”. Langeskinnet er skrapet og x og y og fritert, og har fått en deilig, deilig fiskekrem med klare, nydelige smaker av dill og purre.
Med neste rett, beinflørt, leker de nok en gang med sjangre og innhold. Vi får en ravioli, men pastaen er ikke laget på egg og mel, men på fiskebeinmel.
Neste rett, rødbit, lokker fram minner som gjør at jeg forteller Jonas helt nye historier – ting han ikke visste, men som var nokså sentralt i mammas diett da jeg vokste opp. Rødbit er, trass i at jeg egentlig er en stor rødbetfan, ikke min favoritt, men det brakte nye historier til et forhold som så langt har var i 19 år. Det skjer ikke hver dag.
Tilstedeværelse og rytme
Maten kommer i et perfekt tempo som gjør at vi har tid til først å diskutere vinen, så maten, så maten pluss vinen, så ting vi tenker på, og så enda litt før vi er klare for en ny servering. Det er aldri stressete eller masete, og vi føler aldri at vi sitter og venter. Det er en vidunderlig flyt som er perfekt avstemt stemningen rundt bordet. Og slik følger de med på alle bordene. Folk har litt ulikt tempo, og det får de ha her. Vi koser oss med å høre repetisjoner når nye bord får retter vi allerede har spist (aha, den var grillet, så skjært i tynne skiver og så grillet igjen) eller vi får nye detaljer når en annen kokk serverer (hvaaa – var det en karamellisert marengs i bunnen??)
Kongekrabbe kan man alltid spise med ren samvittighet, men visste du at det er en del i stjerten som er såpass vanskelig å få ut at de fleste lar den være? Ikke Rest. De lager heller en liten hyllest med kjernemelk, agurk og dillblomster. Er det en hyllest til den klassiske laks med agurksalat? Det er så fint gjort. Jimmy Øien erkjenner at han er veldig glad i grillen, men duverden så mange andre ting de også gjør. Og ingenting er overdrevent, her er ikke “alt” grillet eller syltet eller what not. Kjøkkenet er ikke tatt over av en eller annen dille.
Maten må få skinne
Vinene er nydelige. Nesten alle passer både å drikke for seg selv, sammen med én rett OG den neste retten. Det er stor kunst å få det til. Jeg forteller hovmesteren at jeg er glad for at det ikke er så mange naturviner her. “Det hadde ikke vært meg i mot”, sier hun, “men på dette stedet er det maten som skal skinne, og da er det vår jobb å finne viner som får den til å gjøre det”, sier hun. “Naturviner breier seg så veldig. De tar for stor plass”. Jeg skulle ønske jeg var bltt mer glad i naturvin, men kjenner enda mer på en dyp takknemlighet over innstillingen på dette huset. Vinene er ikke kjedelige ett sekund. De er skikkelig, skikkelig gode. Vi får bare en bitteliten skvett av hver. Heldigvis, for ellers hadde den siste fjerdedelen av måltidet blitt en grøt. “Husker du den gangen vi ble skjenka skikkelig drita på Fjord restaurant,” sier Jonas, “den gangen tenkte jeg at de bare var veldig snille. Nå tenker jeg at det vitner om litt dårlig selvtillit”. Dette er mange år siden. Vi husker faktisk besøket ganske godt, men kanskje mer stemningen enn maten. Jeg tror vi kommer til å huske begge deler fra Rest.
Neste rett blir en av Jonas’ favoritter. Hva tenker du når du hører “rødspette”? Jeg tenker kantine. Denne er SÅ langt unna. Kjøkkene har forresten en dille. De elsker feite sauser med smør og fløte. Den som følger flyndra er helt i toppsjiktet.
Ål får man ofte til sushi, men ikke den rødlista, arktiske typen. Men på Rest får man både det og foredraget om hvordan de får tak i den sjeldne fisken man ikke får selge over disk. Dette er rester fra Havforskningsinstituttets prosjekter, hvor de (ved å fiske) kartlegger bestanden av ål. Den vi får er – kan det stemme – marinert 7-8 ganger, og har fått litt røyksmak fra grillen.
Rest vil vekke oss, og få oss til å skjønne at råvarer ikke er like ille som sitt rykte. Nå får vi gjedde. Vet du hvorfor den nesten bare brukes i gjeddekaker? I følge Rest er den undervurdert fordi den er så vanskelig å rense. Vi får den servert som ceviche, med små terninger av squash, under et blomkarselokk. Så yndig og friskt.
What’s in a name?
Vi runder fiskedisken og kommer til kjøttet. Min favoritt er på vei. Stakkars, stakkars hanger steak-biffen som på norsk har fått det lite apetittelige navnet nyretapp. Men Romeo, Romeo, hvorfor er du Romeo? Rosen dufter da like godt om vi hadde kalt den noe annet? Slik er det også med nyretappen. Hva var det de hadde gjort? En rødlig pute med sprøtt lokk får en omgang juling av kokken, den faller ned og avduker carpaccio som inni sin sprø dyne var blitt pumpet full av røyk – instant røyking, liksom, og en himmelsk saus dynker nyretappen rett til paradis.
Så følger en lekker liten persille kebab på oksetunge, en sterkt estiskinspirert blodpannekake på bokhvete og stedets mest kjente rett, puffet hønekam, og så utrangert verpeand. Jeg har knapt smakt blodpannekake før, og ante ikke at griseblodet har egenskaper som gjør at man ikke trenger egg. Jeg visste ikke at Holte gård er uvanlige som ikke kjøper andekyllinger fra England, men heller lar sine egne ender verpe fram kyllinger. Jeg visste at killinggutter ikke får leve, men i siste hovedrett får vi servert en smakfull rull på nettopp killing. “Hvorfor bruker vi ikke mer geitekjøtt”, spør vi. “Fordi nordmenn er forbanna dumme forbrukere” svarer Mads direkte. Jeg elsker at svaret kommer så kontant. Jeg håper de andre gjestene tåler det og ikke blir sure. Men Rest har en mission som går fordi det å servere deilig og delikat mat som kunne blitt svinn. Med humor og omtanke forteller de om oss om matsvinn og tradisjoner som er i ferd med å dø ut. Dette er en skattkiste av et sted.
Ambisjoner og selvtillit
Vi har kommet til dessertene. Ikke mindre enn sju. Jeg har vokst opp med mjødurt overalt rundt meg i fjæra, men først i sommer har jeg lest at den er “nordens vanilje” og at vi burde bruke den. Rest serverer den naturligvis. Frisk hylleblomst og rabarbra er kjenninger, men sjelden så herlig godt som her. Instavennlige “nedfallseple” som ser akkurat ut som et bittelite, glasert eple. Men det er bare juks – det er sukker som er blåst opp som et glass blåses. Det er inni at eplekompotten gjemmer seg. I en kanel som gjør at uttrykket “skille skitt og kanel” kommer til sin rett. Dette er ikke tullekanel. Brun banan ødelegger for alltid min favoritt i twistposen ved at den spiller fletta av banan-biten, så sinnsykt smakfull er den. Men den lille biten vi går og snakker mest om dagen etter, er en liten firkant med gele laget på tunbalderbrå. De kaller den pineapple weed, som den heter på engelsk. Men tunbalderbrå finner du overalt. Den unnselige, men velduftende lille grønne blomsten jeg som barn trodde var en slags vill kamille. Den lukter virkelig ananas! Og det er så kult at de har selvtilliten til å lage en rett på dette lille kreket. Vi lette etter den hele lørdagen i Moss, og fant den overalt. I plenen til farmor, på besøksgården vi var på med ungene, og på stranda på Tronvik hvor vi bada på ettermiddagen. Der vokser det tindved som er moden nå. Jeg bare sier det – sånn i tilfelle gjengen på Rest leser dette. Moden nå! Bare å plukke!
Tusen takk for den beste matopplevelsen på ti år. Det var så helt riktig sted for oss å feire vår ti års bryllupsdag. Nå bare gleder vi oss til resten.
Anmeldelse av restaurant Tri Ky
Vulkan, Oslo
24. oktober 2020
Jeg har fått ny jobb, og er blitt invitert med på overraskelsesdate.
– Du må ikke få så høye forventninger, da; det er bare en hyggelig tur på restaurant, sier Jonas. Han er likevel veldig fornøyd med seg selv når det viser seg at han har funnet et sted jeg ikke har hørt om. Han liker value for money, og det skal man få her. Tri Ky (eller Tricky, som jeg trodde det var et ordspill på) ligger anonymt på Vulkan, et steinkast fra mathallen. Hva har de her? Vi konkluderer med at den råde tråden er «smaken av deilig». For vi begynner i Norge, passerer Japan med touch av Mexico (!), Kina og til slutt Frankrike. Et par ganger underveis får jeg hakeslipp og helt nye smaksopplevelser, mens noen ting holder de heeeelt klassisk, men bra.
På Tri Ky kan man velge mellom a la carte i matbaren, omakase sushi levert av tidligere Genki-kokk Vladimir Shek, eller en rimelig 9-retter i hoveddelen av restauranten. Det er det siste alternativer vi går for. Nå har de også fått en vinpakke som vi forventningsfullt takker ja til.
Lokalet er i inngangspartiet dekorert med wallpapere med digre kvinneportretter. Litt lenger inn i lokalet er tapetet heldigvis hakket med smakfull, og der går tonene i dypgrønt og blekgult, svart og lærbrunt. Sofaen er merkelig lav – jeg føler at jeg som et barn der jeg strever litt for å finne en behagelig måte å ha armene på bordet på. Stolene er imidlertid tilpasset bordhøyden – det er mer behagelig å sitte der.
Den beste sushien jeg noen gang har smakt
Først ut får vi norske flatøsters med krydderolje og mild ponzu, pyntet med litt oksalis og store rognekuler. Med champagne til blir dette en frisk, leken og herlig pangstart. Jeg kunne ønsket meg muligheten for en ekstra østers til hver, men har ikke vett til å huske å spørre. Vel vel. Champagnen er nyyyyydelig, men blir ikke nærmere presentert. Den har en deilig duft av bakverk, og har klare rene smaker av sprø, grønne epler. Fin balanse mellom syre og sødme, og en deilig, lang ettersmak der vi opplever at det bak på tunga liksom gnistrer som sånt popping candy! Det har jeg ikke opplevd før. (Ut fra vinlista antar jeg at det var Grand Cru Mesnil Brut Experence BdB NV. Andre Jacuart til 2,4 x polpris.
Så kommer kveldens første skikkelige kick – rødbetemarinert sashimi på kveite i en himmelsk ponzusaus med biter av agurk og peanøtter, garnert med små grønne spirer som bare løfter denne retten helt til topps. NAM, så usannsynlig deilig! Fisken har perfekt konsistens, og det bittersøte hintet rødbetene tilfører ponzuen er bare magisk. Dette er kreativt, morsomt og utrolig godt. En vinner!
Samtidig med kveita kommer laksesashimi i jalapeñosaus, men den er mest av alt litt rar. Som en kræsj mellom fredagstaco og fredagssushi – midt i den moderne norske folkesjela. Skulle jeg spist denne retten igjen, hadde jeg foretrukket en liten skål med jalapeñosaus ved siden av slik at jeg kunne få et hint av saus på, ikke at de deilige fiskestykkene badet i sausen, som blir altfor dominerende.
Servitøren som følger oss gjennom hele kvelden er vennlig og oppmerksom, og hun fyller stadig på med vann. Hun presenterer maten ordentlig og hyggelig, men er ikke interessert i tilbakemeldinger. Hun er åpenbart kunnskapsrik, men deler ikke mer enn hun må, og holder seg for god til å fortelle historier eller si noe om stedet eller bakgrunnen for at de har åpnet. Det må vi selv lese oss til.
Neste rett ut bringer nye høydepunkter. Det er et fat med fire nigiri til hver. Vi får en nøye og god presentasjon med anbefalt rekkefølge for konsum av bitene. Først ut er en hamachi, og rødbetemarinert kveite med smørsalt, begge penslet med lys soyasaus og et lite strøk fersk wasabi under topplokket. Jeg vet ikke om jeg ikke har prøvd lys soyasaus før eller hva det er, men dette var helt nye smaker for meg! Vi overveldes av hvor god denne nigirien er. Nummer tre er rå laks. Den gjør seg ikke så bemerket, men nummer fire – flambert laks med mørk soyasaus gir den reneste ekstase. Jeg er himmelfallen over hvordan den lett varmebehandlede fisken møter den perfekte risen i en slags grøt av deilighet. Sprekt er det også at vi til sushien får to ulike glass sake. Den blanke saken skal drikkes til de to første bitene med den lyse soyasausen, den blekgule saken som har ligget på fat av sedertre skal drikkes til de to siste bitene med mørk soyasaus. Jeg smaker på den lyse etter å ha tatt en bit av den ferske, hjemmelagde ingefærgorien, og får assosiasjoner til munnskyllevann. Men sammen med bitene med fisk og ris endres inntrykket helt, og den japanske drikken laget på gjæret ris kommer til sin rett. Jonas blir så begeistret for den fatlagrede varianten at han sitter og fabler med litt igjen i glasset i lang tid utover i måltidet.
Vin til asparges er risikosport
Så får vi enda en virkelig god vin. Det er en hvit burgund fra Domaine Faiveley. Voldsom aroma av olje og skifer. Når torskeretten den skal følge kommer på bordet, trekker tankene til hurtigbåtkaia heime i Steigen. Vinen blir servert i pinot noir-glass og duftene får breie seg i nesa. Smaken er vidunderlig, men når torsken har følge av asparges – den kjente vindreperen – mister den all futt. Vi setter glassene til side mens vi spiser torskestykket, og nyter den videre etterpå. Torsken dufter riktignok liflig, der den kommer med fritert gulrotrasp, løyrom, grønn urteolje, en fløtete ponzu – og altså knakkige og lekre biter av hvit asparges – perfekt tilberedt. Fisken flaker seg fint, men er dessverre litt tørr, og gjør ikke ære på tilbehøret sitt.
Nå kommer en vin der flasken Jonas får fra viser seg å være korka. Dessverre får jeg slumpen fra flaska i mitt glass, og dermed må også jeg få nytt glass. Dette får vi helt uten å måtte argumentere. Det er bra, men vi lurer på om servitøren blir enda litt mer avmålt overfor oss etter denne hendelsen. Det er jo ikke nødvendig – det er jo bedre å gønne på med vennlighet.
Klassiske perler på en snor
Nå er det forresten slutt på havrettsbordet. Herfra blir det også middels pluss på matsiden. En kimchi rørt i chili har et herlig og kraftig sting, men gjør ikke noe forsøk på å gi plass til barbera d’astien vi har fått i glasset, Storica. De sødme- og kjøttfulle kyllingspydene er saftige, penslet med en deilig saus. Bitene av ribbe i bbc-saus er møre og smaker godt. Kveldens hovedrett er crispy duck med pannekaker og juliennegrønnsaker. En kvass chilipaste og en god hoisinsaus følger med. Andekjøttet er virkelig saftig og crispy, men dette er en klassiker som ikke gjør noe forsøk på å overraske. Pannekanene er lunkne, på grensen til kalde når de ankommer bordet. Kveldens dessert er en klassisk og svært vellykket crème brulée, som har fått følge av en deilig jordbærsorbet full av frisk bærsmak. Litt karamellisert puffet ris og sesamfrø følger også med. Tokajien i glasset er nydelig, men heller ikke den en perfekt match til maten. Men alt i alt er desserten en fin avslutning på et måltid som spriker litt, men har gitt oss en meget deilig stund.
Det er mye å gjøre på kjøkkenet denne kvelden, og det gleder vi oss over. De har guts disse folka, som tør å åpne noe nytt midt i koronatida. Da er det godt å se at folk også søker seg hit for å spise og drikke godt. Jeg skulle ønske kelneren hadde delt litt mer av kunnskapen sin, jeg skulle ønske vi hadde fått tilbud om kaffe eller en cocktail på slutten av kvelden. Men vi er helt sikre på at vi gjerne vil tilbake, men da med omakasemenyen i kikkerten. Vi har hele kvelden fått sitte med utsikt til det elegante og effektive arbeidet til Vladimir Shek ved sushibenken. For oss er han den store stjernen på Tri Kys kjøkken, og vi er kjempenysgjerrige og sultne på å la oss utsette for hans matmagi igjen.
Forrige uke så jeg tre (!) teaterstykker. Er abstinensen virkelig så stor? Tja,, det var litt tilfeldig egentlig. Ikke skulle jeg anmelde noen av dem heller. Men jeg kan jo si hva jeg tenker og synes!
Don Martin har laget en ny, gripende kjærlighetserklæring. Foto: Det Norske Teatret/Magnus Skrede
Først ut var Linje 5 på det Norske Teatrets scene på Rommen. Da jeg så Blokk til blokk «hjemme» hos DNT i Kristian IVs gate, hadde jeg ikke fått med meg noen, og nøt det hele alene – men med et HELT riktig medpublikum – en skoleklasse fra Groruddalen. Det var så fiiint, andektig å få snike seg inn i deres verden. På Rommen scene er det søren meg ikke mange lokale å se. Jeg blir alltid varm i hjertet når jeg er i nærheten av Romsås. Ikke kommer jeg derifra, og vi bodde der bare i 2 ½ år, men det var i hvert fall nok til å vekke min kjærlighet.
På banen. Den gode lyden. Rammen for forestillingen er en t-banevogn der folk går av og på. Observerer hverandre, kommer i prat og tar store oppgjør foran fremmede. Lyssettingen skaper stemning og favner hardt t-banelys inne og mørkeblå kveld utenfor.
Det norskeste norske
En gang da vi bodde på Romsås var det en jente som fikk et illebefinnende på banen. De sier at ingen snakker sammen på kollektivtrafikken i Norge, og at dette fenomenet er noe av det norskeste norske. Men det at vi ikke snakker sammen betyr ikke at vi ikke bryr oss. Alt gikk så fort. Noen fikk ropt etter helsepersonell til stede. To sykepleiere brøyter seg vei fra hver sin kant. Noen får ryddet plass. Noen får varsla føreren. Vogna stopper på Grorud, og blir stående til ambulansen kommer. Alle bryr seg. Ingen maser. Kjapt, vennlig, stille.
Linje 5 er alle historiene som denne pulsåra gjennom Groruddalen ville fortalt hvis den kunne snakke. Det er tenåringsjentene som blir kalt negresser av den gamle arbeideralkisen, typen som får vite at dama hans har vært sammen med en jente før, det er han som har fått seg fin kontorjobb og kanskje foretatt en klassereise med den banen. Det er barnehagelæreren som kjenner igjen ungdommene, og som egentlig alltid har holdt et øye med dem, en Askepott-gudmor som kan fortrylle dem og sette mot i dem.
Den delte byen
Når ei brur raver full inn på banen tenker jeg at «nå trekker de det litt langt». Det er helt til jeg kommer til å tenke på min egen bryllupsnatt. Vi dansa og dansa til vi oppdaget at trikkene snart ville begynne å gå igjen. Så dansa vi litt til, før vi tok 12-trikken hele veien fra Sagene til Frogner, der studentkollektivet vårt lå, og så bodde vi der ett år til. Jeg husker fortsatt det vantro fliret til fyren som jobba på grønnsaksjappa over gata da jeg fortalte at vi skulle flytte, etter åtte år i kollektivet. Da han fikk høre at vi hadde kjøpt vår første leilighet på Romsås, holdt han på å le seg i hjel. Fra Frogner til Romsås, lissom. Det hadde han ikke sett for seg.
Jeg skjønner ham godt, altså. Jeg trivdes, men følte meg vel aldri helt hjemme på Frogner, der folk sminka seg for å gå på ICA og satt på stas med pelsjakkene sine på Kaffebrenneriet. Men jeg trives overalt, jeg. Frogner, Romsås, Drammen, velg hvilken. Hvis jeg skulle velge helt fritt hvor jeg ville bo, hadde det nok vært i Oslo. Men det måtte være et skikkelig bra nabolag med en lun og god skole uten for mye merkepress. Det kommer nok ikke til å skje, for Jonas og jeg synes nok at størrelse trumpfer location – det er det vi har valgt, gang på gang. Å gi opp hus og hage for en trang 4-roms i byen? Det kommer jo ikke til å skje.
Foto: Det Norske Teatret/ Magnus Skrede
Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst, sier Don Martin. Tekstene hans er å kjærlighetsfulle. Han er en moderne Rudolf Nilsen, som ser de sosiale ulikhetene og urettferdighetene, som kjenner Groruddalens sjel, og som evner å formidle og inkludere også oss som ikke rakk å få oransje og grønt pass. Men det er først og fremst sine egne han snakker til. De skal føle seg sett, hørt, respektert og likt. Han vil at de skal ha historier å identifisere seg med. Kultur for dem som står med et bein i hver. Det er så mange fine tanker i Linje 5. Det er det samme ubehagelige speilet Zeshan Shakar stiller opp for sånne som meg i bøkene sine. Velmenende kulturfolk som tar en sjelden tur til Rommen for å gå på teater, lissom. Godt jeg drar dit med Heidi, som faktisk bor på Romsås.
Verdens størst porsche
Men det er det er mange klisjeer, da. Det som skjer på Linje 5, blir på Linje 5. Hvis disse vognene hadde kunnet snakke – hva ville de fortalt. Men forestillingen er også poppende full av språklig fyrverkeri og kløkt. Særlig er det karakteren Rakel (Jenny Mueni Ndunda) som virkelig skinner og får utfolde seg. «Han derre Førstegangstjenesten – ække det språklig black-facing!?» Joooo – er det ikke egentlig det? Hun holder et herlig og fyrrig forsvar for gratis kollektivtrafikk, og setter alle tesla-eiere i forlegenhet med argumenter jeg ikke har hørt før. En forsker i adferdsøkonomi hadde nok hatt noen solide og rasjonelle motargumenter, men det hele er så livfullt og godt å høre på at du bare må heie på henne. Vittighetene kommer som bomber på en snor.
Don Martin og Zeshan Shakar er to karer med rimelig ulik rytme og språklig uttrykk. Men de finner hverandre i Linje 5. Don Martin står for poesien og Shakar for prosaen. Begge har de gode øyne og har en masse fine observasjoner som de setter på spissen så vi sitter og klukkler og blir rørt og skammer oss om hverandre. Og får noen små aha-opplevelser.
Jeg elsker nabolaget mitt i Drammen – men jeg har aldri hatt så gode naboer som den marokkanske familien på Romsås. Den dagen vi kom hjem fra sykehuset med vårt første nyfødte barn, og leiligheten var midtvinterskald og kjøleskapet tomt, da kom de med en diger tagine duftende av stjerneanis og kanel, kylling og couscous. Det var himmelen. Møtt og sett.
Edit: jeg rakk visst bare å skrive om den ene i kveld. TBC.
Det ble ikke så mye scenekunst og restaurant i 2020. Jeg rakk to før Norge stengte, og så har det jo blitt litt flere muligheter utover høsten. Hos Scenekunst.no har jeg anmeldt disse tre stykkene.
Historien om Woundman og Robyn er historien om 14 år gamle Robyn som sliter med en hel del ting. Han har et navn som like gjerne kan være jentenavn som…11.9.2020 · Anna Helene Valberg · Kritikk
Visste du at hva bestemoren din spiste kan ha noe å si for helsen din? Det viser seg at mødre som har opplevd hungersnød føder barn som har en genetisk…5.2.2020 · Anna Helene Valberg · Kritikk
Det er nesten en forutsetning for å bli en helt i mye science fiction og ungdomslitteratur å miste en forelder. De morløse ungene blir rotløse, søkende voksne som vil redde…5.2.2020 · Anna Helene Valberg · Kritikk
Å gå på restaurant i Oslo supertidlig i januar er litt risky. Vi har gjort det før og blitt skikkelig skuffa. For et par år siden besøkte vi Tammy sushi på Tjuvholmen – et av de semreste sushimåltidene jeg har fått i Oslo, og attpåtil på en ordentlig restaurant.
Men vi gir oss ikke! Tilbake til Tjuvholmen for mer sushi og annet snask ville vi. Har man barnevakt, så er det bare å komme seg ut og inn til byen. Etter store mengder julemat fristet det nok en gang med noe helt annet – friske og lette retter med helt andre smaker. Vi satte kursen mot Hanami, som vi har ruslet forbi et par ganger, men aldri besøkt før.
Menyen er stor og rik, og litt vanskelig å bli klok på. Men vår kjekke, frekke, blide og ivrige servitør prøvde å få oss til å skjønne at her går ting fort – han hjelper deg med å finne noe som frister, du får det, og så kan du bestille mer. Du trenger altså ikke planlegge hele aftenen med det samme, men kan ta ting litt som de komme.
Her er de fans av deleretter, noe som passer oss godt. Vi elsker å smake og prate om det vi smaker – sammen. Alle rettene er bittesmå, og prisene er i det øvre sjiktet, men her er de også glade i luksuriøse råvarer.
Laks med honning og mangodressing
Oppsummering:
Ivrig og entusiastisk service, en feilbestilling ble sendt tilbake uten spørsmål. Kunne gjerne vært mer personlig. Litt kjekk og frekk.
Maten er sprek og spenstig. Jeg var litt redd de vill drukne gode råvarer i sauser og dressinger, men de fantasifulle presentasjonene gjorde ikke skam på faget bak. Matgleden kom godt fram, selv om Hanami virkelig er veldig glade i alt som er godt og luksuriøst oppå hverandre.
Vi ble plassert på et bittelite bord der det var mye gjennomfart, men vi trivdes ganske godt der – ikke for mye støy fra musikk eller andre gjester, høyt under taket og langt fra do. Atmosfæren i lokalet er veldig vestkant (i skjæringspunktet mellom snobbete og vulgært), og det er mye rosa skjorter og vind i håret, men «vanlige folk» blir tatt like godt i mot som kjerneklientellet, heldigvis.
Søtpotetkake, smørkrem med ristet kokosnøtt, lemon curd og kokosnøttsorbet. Denne hadde servitøren så inderlig tro på! Men for oss ble det jul clasher med kokos, og pepperkakesmak var jo det vi var kommet for å unnslippe. Kokosen er mektig, og den bittelille durten med lemon curd greide ikke å gjøre opp for all sødmen med sin lille syre. Men det som var kult, var at servitøren virkelig ville vite hva vi syntes. Han satte den ikke engang på regninga vår, for det var jo han som hadde insistert. Meget ryddig.
Totalt: Gøy, godt og friskt, dynamisk og lett. Litt dyrt, men dette er også stedet for de som liker litt luksus.
Det hele minnet meg veldig om en scene i den svenske serien Vår tid er nu. Kokkene Calle og Carmen er lei av at sjefen Nina ikke liker menyforslagene deres, og vil kødde med henne. De finner på å legge alt det mest luksuriøse de kan finne på oppå en skive brød. Til deres forskrekkelse elsker Nina både Toast Rockefeller (med en liten skive gravet okseindrefilet med trøfler, og en sjenerøs klatt iransk kaviar) og Toast crème de la crème. Litt sånn er Hanami også. Men vi faller jo for det – og det gjør Ninas gjester også 🙂
…Men Nina, du forstår vel at vi bare har lagt lyxiga saker på en skive brød!?
Annas arkiver 