Linje 5 baner vei inn i hjertet

Linje 5 
Det norske teatret 
14. oktober 2020

Forrige uke så jeg tre (!) teaterstykker. Er abstinensen virkelig så stor? Tja,, det var litt tilfeldig egentlig. Ikke skulle jeg anmelde noen av dem heller. Men jeg kan jo si hva jeg tenker og synes!

Don Martin har laget en ny, gripende kjærlighetserklæring. Foto: Det Norske Teatret/Magnus Skrede

Først ut var Linje 5 på det Norske Teatrets scene på Rommen. Da jeg så Blokk til blokk «hjemme» hos DNT i Kristian IVs gate, hadde jeg ikke fått med meg noen, og nøt det hele alene – men med et HELT riktig medpublikum – en skoleklasse fra Groruddalen. Det var så fiiint, andektig å få snike seg inn i deres verden. På Rommen scene er det søren meg ikke mange lokale å se. Jeg blir alltid varm i hjertet når jeg er i nærheten av Romsås. Ikke kommer jeg derifra, og vi bodde der bare i 2 ½ år, men det var i hvert fall nok til å vekke min kjærlighet.

På banen. Den gode lyden. Rammen for forestillingen er en t-banevogn der folk går av og på. Observerer hverandre, kommer i prat og tar store oppgjør foran fremmede. Lyssettingen skaper stemning og favner hardt t-banelys inne og mørkeblå kveld utenfor.

Det norskeste norske

En gang da vi bodde på Romsås var det en jente som fikk et illebefinnende på banen. De sier at ingen snakker sammen på kollektivtrafikken i Norge, og at dette fenomenet er noe av det norskeste norske. Men det at vi ikke snakker sammen betyr ikke at vi ikke bryr oss. Alt gikk så fort. Noen fikk ropt etter helsepersonell til stede. To sykepleiere brøyter seg vei fra hver sin kant. Noen får ryddet plass. Noen får varsla føreren. Vogna stopper på Grorud, og blir stående til ambulansen kommer. Alle bryr seg. Ingen maser. Kjapt, vennlig, stille.

Linje 5 er alle historiene som denne pulsåra gjennom Groruddalen ville fortalt hvis den kunne snakke. Det er tenåringsjentene som blir kalt negresser av den gamle arbeideralkisen, typen som får vite at dama hans har vært sammen med en jente før, det er han som har fått seg fin kontorjobb og kanskje foretatt en klassereise med den banen. Det er barnehagelæreren som kjenner igjen ungdommene, og som egentlig alltid har holdt et øye med dem, en Askepott-gudmor som kan fortrylle dem og sette mot i dem.

Den delte byen

Når ei brur raver full inn på banen tenker jeg at «nå trekker de det litt langt». Det er helt til jeg kommer til å tenke på min egen bryllupsnatt. Vi dansa og dansa til vi oppdaget at trikkene snart ville begynne å gå igjen. Så dansa vi litt til, før vi tok 12-trikken hele veien fra Sagene til Frogner, der studentkollektivet vårt lå, og så bodde vi der ett år til. Jeg husker fortsatt det vantro fliret til fyren som jobba på grønnsaksjappa over gata da jeg fortalte at vi skulle flytte, etter åtte år i kollektivet. Da han fikk høre at vi hadde kjøpt vår første leilighet på Romsås, holdt han på å le seg i hjel. Fra Frogner til Romsås, lissom. Det hadde han ikke sett for seg.

Jeg skjønner ham godt, altså. Jeg trivdes, men følte meg vel aldri helt hjemme på Frogner, der folk sminka seg for å gå på ICA og satt på stas med pelsjakkene sine på Kaffebrenneriet. Men jeg trives overalt, jeg. Frogner, Romsås, Drammen, velg hvilken. Hvis jeg skulle velge helt fritt hvor jeg ville bo, hadde det nok vært i Oslo. Men det måtte være et skikkelig bra nabolag med en lun og god skole uten for mye merkepress. Det kommer nok ikke til å skje, for Jonas og jeg synes nok at størrelse trumpfer location – det er det vi har valgt, gang på gang. Å gi opp hus og hage for en trang 4-roms i byen? Det kommer jo ikke til å skje.

Foto: Det Norske Teatret/ Magnus Skrede

Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst, sier Don Martin. Tekstene hans er å kjærlighetsfulle. Han er en moderne Rudolf Nilsen, som ser de sosiale ulikhetene og urettferdighetene, som kjenner Groruddalens sjel, og som evner å formidle og inkludere også oss som ikke rakk å få oransje og grønt pass. Men det er først og fremst sine egne han snakker til. De skal føle seg sett, hørt, respektert og likt. Han vil at de skal ha historier å identifisere seg med. Kultur for dem som står med et bein i hver. Det er så mange fine tanker i Linje 5. Det er det samme ubehagelige speilet Zeshan Shakar stiller opp for sånne som meg i bøkene sine. Velmenende kulturfolk som tar en sjelden tur til Rommen for å gå på teater, lissom. Godt jeg drar dit med Heidi, som faktisk bor på Romsås.

Verdens størst porsche

Men det er det er mange klisjeer, da. Det som skjer på Linje 5, blir på Linje 5. Hvis disse vognene hadde kunnet snakke – hva ville de fortalt. Men forestillingen er også poppende full av språklig fyrverkeri og kløkt. Særlig er det karakteren Rakel (Jenny Mueni Ndunda) som virkelig skinner og får utfolde seg. «Han derre Førstegangstjenesten – ække det språklig black-facing!?» Joooo – er det ikke egentlig det? Hun holder et herlig og fyrrig forsvar for gratis kollektivtrafikk, og setter alle tesla-eiere i forlegenhet med argumenter jeg ikke har hørt før. En forsker i adferdsøkonomi hadde nok hatt noen solide og rasjonelle motargumenter, men det hele er så livfullt og godt å høre på at du bare må heie på henne. Vittighetene kommer som bomber på en snor.

Don Martin og Zeshan Shakar er to karer med rimelig ulik rytme og språklig uttrykk. Men de finner hverandre i Linje 5. Don Martin står for poesien og Shakar for prosaen. Begge har de gode øyne og har en masse fine observasjoner som de setter på spissen så vi sitter og klukkler og blir rørt og skammer oss om hverandre. Og får noen små aha-opplevelser.

Jeg elsker nabolaget mitt i Drammen – men jeg har aldri hatt så gode naboer som den marokkanske familien på Romsås. Den dagen vi kom hjem fra sykehuset med vårt første nyfødte barn, og leiligheten var midtvinterskald og kjøleskapet tomt, da kom de med en diger tagine duftende av stjerneanis og kanel, kylling og couscous. Det var himmelen. Møtt og sett.

Edit: jeg rakk visst bare å skrive om den ene i kveld. TBC.

Legg igjen en kommentar