Teateranmeldelse
Hvor: Kulturhuset Statsteatern, Kilen
Hvem: Batalj Scenkonst. Regi: Johan Bark.
Stykke: Møt mig i gryningen
Statsteatern midt i Stockholm sentrum er et kulturhus med både kafeer, butikker og mange scener. På noen av scenene spiller husets egne ensembler og produksjoner, mens det på andre scener er plass for gjestespill.
Da jeg lette etter teaterbilletter til Stockholmsturen vår, var alt enten utsolgt eller lite fristende. Men til gjestespillet Møt mig i gryningen var det ledige billetter. Ensemblet Batalj Scenkonst gjester Kilen med et nokså nytt stykke av den britiske dramatikeren Zinnie Harris. Henne har jeg aldri hørt om før, men erklærer meg herved som fan. For et fint stykke. Jeg er så glad for at vi landet på dette kammerspillet om kjærlighet og sorg.
/
Scenegulvet i blackboksen er en strand med sand og steiner. Over den henger en rød sol, men også tre vertikalt hengende lysstoffrør, som for meg bidrar til å dele opp og gi overskrifter til aktene i stykket. Forliset og redningen, forvirringen og mysteriet. Erkjennelsen og løsningen.
Et par, Helen og Robin, skylles opp på en strand etter et idiotisk forlis med en liten båt de har leid for et par timer. Overlykkelige over å være i live og uskadde, begynner de å prøve å finne ut hva som skjer nå. Kommer de seg tilbake til bilen? Hvordan skal de komme seg herifra?
Kvelden før teaterforestillingen var vi på kino. Da sprutet tårene gjennom hele den søte Oscar-vinneren CODA, så jeg er åpenbart litt emosjonell for tida. Men på teater, da gitt. Det skjer nesten aldri. Men når Møt mig i gryningen runder av, triller tårene, og jeg fortsetter å snufse lenge etter at vi har forlatt teatersalen og ruslet innover i Gamla stans snirklete, sjarmerende og turistifiserte gater.
Hva er det som treffer så veldig? Angsten for å miste den du er aller mest glad i? Jeg har aldri virkelig kjent på sorg, har jeg vel? Jeg har mistet nære venner og familiemedlemmer, men den sorgen som beskrives i dette stykket, er så altoppslukende og skremmende at jeg faktisk begynner å sippe her jeg sitter og skriver.
De to skuespillerne gjør en fin jobb i å skildre glede, lettelse, hverdag, kjærlighet, vantro, desperasjon, sjokk og sorg.
Jeg har heller aldri sett lesbisk kjærlighet skildret på teater før. Her er det helt liketil og ukommentert at paret i stykket er to kvinner. Når jeg nevner det for Jonas sier han at han «ikke tenkte over det». Men jeg mener vi SKAL tenke over hvor utrolig sjelden jentekjærester får være sentrale på en scene helt uten at det er et poeng i seg selv. Dramatiker Zinnie Harris har funnet en god måte å gjøre det på, og vi bør feire at dette rommet er skapt.
Stykket renner over av subtile referanser. Det starter med det som gir seg ut for å være et realistisk Robinson Crusoe-plot med særlig vekt på hvordan vi håndterer sjokket ved å overleve. Men snart ligner det mer et psykologisk mysterium med innslag av thriller. Før noe magisk-realistisk slipper til – eventyret der heksa gir deg et ønske som skal oppfylles uansett hva, men der realiseringen av ønsket kanskje ikke spilles ut slik du hadde tenkt deg det. Når jeg leser om stykket, nevner Harris Orfeus i undergrunnen som en inspirasjon. Hva hvis du kunne få bare én dag til med den du har mistet? Hvordan skulle den dagen være?
Annas arkiver 