Kristin Lavransdotter
Premiere på Det Norske Teatret
10. september 2022
Av Sigrid Undset
Regi: Kjersti Horn
Med Sara Khorami, Preben Hodneland, Ane Dahl Torp, Kristoffer Olsen, Jon Bleiklie Devik, Joachim Rafaelsen, Heidi Gjermundsen Broch, Frode Winther, Kaia Varjord, Ina Svenningdal
Noen ganger velger teatrene å gå bort fra det vante formatet med forestillinger som varer i ca 2 ½ time. De tar tak i noe annet – noe ekstraordinært, og haler og drar i tid og rom. Regissør Kjersti Horn har satt opp Kransen før, men nå har hun fått muligheten til å sette opp alle de tre bøkene i Sigrid Undsets storverk Kristin Lavransdatter. Det mektige eposet om kvinnelivet på 1300-tallet er akkurat like sterkt idag. Menneskenes hjerter forandrer seg ikke.
Kristin blir født inn i en god familie i Gudbrandsdalen. Alle elsker henne, og hun er lovet bort til en gutt fra nabostorgården, Simon. Når hun blir 15 år, blir hennes beste venn drept når han vil forsvare hennes ære. Bygdeprat og skyldfølelse gjør at Kristin griner seg til å få gå i kloster et år. Mens hun er der, blir hun en dag reddet fra røvere av høvedsmannen Erlend Nikolaussønn. De faller pladask for hverandre, og resten av Kransen handler om hvordan de må kjempe for å få hverandre. Neste bok, Husfrue, har to hovedspor. Det ene er Undsets skjellsettende skildring av livet som mor: barnefødsler, smerte og bekymring, brystspreng og amming, samt som gårdsbestyrer, der Kristin får den gamle storgården Husaby på fote etter mange års vanskjøtsel. Erlend gjør ingenting på gården – hun gjør alt. Det andre sporet er de politiske intrigene som Erlend vikles inn i. Det ender med at han kastes i fengsel med utsikter til å bli henrettet. Det er Simon Darre som må trekke i alle tråder han kan for at Erlend skal settes fri. Bok tre heter Korset. Religionen har alltid vært viktig for Kristin, men her er det også alle de korsene hun må bære som er sentrale. Hun er legen i bygda, og noen ser nok på henne litt som en trollkjerring. Hun kommer ut for bygdesladderet etter at Erlend har reist fra henne og de likevel kludrer seg til et nytt kjærlighetsbarn (fødsel nummer åtte) – men denne gangen går det helt galt, både med barnet og etterhvert med sønnene hennes og til sist Erlend. Kristin går i kloster, og blir der.
Å få følge Kristins liv er stort i seg selv. Men Undset har altså så mange interessante perspektiver som alle er så grundig behandlet; alt fra politisk maktspill til kunnskap om natur, elveløp og beredskapssystemet på 1300-tallet. Nonneliv, ridderliv, bondeliv. Alt går hun så grundig inn i, og er så etterrettelig at du kan stole på hvert ord hun skriver. Men passer en heftig kjærlighetshistorie etter 1800-tallsidealer inn i norsk middelalder? Undset er også her ryddig og etterrettelig, og det er lett å la seg overbevise om kjærlighetens rett og hvordan elskoven ikke skaper noen lover, men bryter alle.
Så til forestillingen. Den viste seg å vare fra klokka 12 til klokka 21:45.
Maren gruegledet seg, mens jeg bare gledet meg. Maren hadde lave forventninger. Jeg hadde høye forventninger, men etter å ha lest litt og sett bilder på nettsiden, var jeg litt skeptisk, blant annet fordi de skulle filme og ikke bruke kostymer. Noe så latterlig. Mangelen på kostymer viste seg å være komplett irrelevant. Dramaet var så intenst, så voldsomt, hjerteskjærende og kraftfullt. Kostymer ville ikke tilført det noe som helst. Jeg elsker selvtilliten til Kjersti Horn, og innsikten hennes i hva som er godt teater.
Vi kommer inn i salen. Scenen er dekket av en kjempestor filmskjerm, som viser et bord vi ser står bak på scenen. Det er leseprøve på Det norske teatret. Manuset til Kristin Lavransdatter ligger og slenger mellom brusflasker, kaffekopper og ølbokser. Skuespillerne sitter på campingstoler rundt bordet. De har på seg treningstøy, eller de klærne de foretrekker å ha på seg på jobb, prøveklær. Den vide scenen foran dem ligger svart og tom, helt fram til 1. rad.
En stor plastduk lukker skuespillerne inne. For oss i publikum skaper den gjennomsiktige plastfilmen et svakt inntrykk av at det som skjer på scenen er en luftspeiling. For skuespillerne er det annerledes. De er avskjært fra publikum og kan ikke sanse reaksjonene våre slik de pleier. Det er nok en utfordring til dem, i tillegg til utfordringen det er å lære seg enorme mengder Undset-tekst, holde energien oppe og greie å spille teater i ni timer, med bare et par helt nødvendige pauser.
Sara Khorami spiller Kristin hele veien, fra hun er 6-7 år til hun dør i 40-årene en gang. Jeg kjente ikke denne skuespilleren fra før, og ble helt overveldet av spillestilen hennes. Hun framstår som utrolig avslappet, med en intens tilstedeværelse kombinert med tilbakelenthet. Hun er så full av følelser, og formidler alt gjennom et hudløst kropps- og scenespråk som går rett i hjertet. Samtidig bringer hun inn så mye letthet og humor, og den karakteristiske latteren hennes som er så sår – det er nesten vanskelig å vite sikkert om hun ler eller gråter. Det unge og ville begjæret mellom henne og Preben Hodnelands irriterende tulling av en Erlend Nikulaussøn er så heftig at en ikke skulle tro de begge er i midten av 30-årene.
Hjertet mitt dundret i halvannen time, mens det de siste 30 minuttene av Kransen var helt iskaldt av angst og skrekk. En så intens forestilling har jeg sjelden vært vitne til. På teater sitter en som regel med rumpa godt bak i setet. Gjennom hele Kransen satt jeg som på nåler, ytterst på stolen med hamrende hjerte. Det er så godt gjort å trekke publikum med på en så intens måte. Maren og jeg har ikke alltid lik smak i teatret, men her var vi enige – vi var blåst av banen. Makan til oppvisning.
En av grunnene til at formidlingen blir så naken og går så dypt, er pussig nok det drastiske grepet regissør Kjersti Horn har gjort i å la skuespiller Mads Sjøgård Pettersen tett, tett på filme absolutt alt som skjer. Jeg er nysgjerrig på hvorfor Horn har valgt å gi en skuespiller jobben som kameraoperatør, heller enn en proff kameramann eller -kvinne. Pettersen er en del av ensemblet, men jeg antar at også teknikerne i teamet er rimelig tett på skuespillerne. Blir kameraet en egen rolle i stykket fordi det styres av en skuespiller? Pettersen har en grasiøs og konsentrert stil – han er som en danser der han finfint bringer alle fjes tett på oss. Det er som med lydbøker og podcast – du skal smyge deg rett inn i øret mitt – da må du gjøre det forsiktig. Med filmingen skaper Horn både nærhet og distanse, og virkningen er overraskende og overveldende. Skuespillernes tilstedeværelse er den samme – energien er den samme, kroppen i rommet er den samme. Men de kan spille på en helt annen måte fordi man også ytterst på rad 14 får med seg all mimikken. Vi får i pose og sekk den store teaterkroppen og de bittesmå smilerynkene. De første ti minuttene av forestillingen er det ikke sync mellom bilde og tale, noe som satte formidlingen veldig tilbake. Men så snart de fikk orden på teknikken, og så snart scenen åpnet seg slik at vi også fikk se de hele kroppene som vi delte rom med denne dagen, gled det som en drøm.
Undsets omstendelige tekstspråk er beholdt i Gunnhild Øyehaugs oversetting til nynorsk og i den brutale klippingen ned til et håndterlig manus. Da er det imponerende at teamet klarer å løfte fram enormt mye humor. Publikum ler og ler, gråter og ler. Det store rommet humoren får er en av forestillingens styrker, og antakeligvis det som gjør det lett å være i teatret og i forestillingen over så mange timer. Skuespillerne veksler mellom å gjengi fortellende tekst og å spille ut replikker, og det er alltid den handlende karakteren som snakker. Undset bruker mye plass på beskrivelser, for eksempel av folks utseende. Noen ganger fører dette til latter fra salen, men det er også premisser som vi ganske enkelt går med på.
Kransen er så gripende, glimrende og briljant. Jeg elsker spillestilen der skuespillernes personligheter og tolkninger får komme så fritt fram, samtidig som Horns regi skinner gjennom som en stor vilje. Alle skuespillerne er strålende.
Joachim Rafaelsen spiller sikkert ti ulike roller. Jeg føler at han alltid spiller “grinete, ung mann”, men her bretter han ut et stort spekter og briljerer med sine mange modi. Fra Kristins unge bestevenn Arne, via Kristins gamle bestevenn munken Edvin, til Kristins stesønn Orm, til den fantastiske tolkningen av Kristins voksne sønn Nokve i tredje del, der han spiller så dempet, så innbitt, kjærlighetsfullt men fresende av undertrykt raseri.
Kristoffer Olsen som Simon Darre gjør også inntrykk. Han er en veldig morsom skuespiller, og vi ler mye med ham, men hans lidelse og alt han ofrer for Kristin gjør dypt inntrykk i hans voldsomme og smertefulle utbrudd som bare ved et pirk bringer tårene fram i øynene mine her jeg sitter og skriver.
Jon Bleiklie Devik skinner i rollen som Lavrans, Kaia Varjord spiller Eline Ormstunge så jeg for første gang føler skikkelig sympati for henne og vil lese hennes villain backstory.
Boka er en ting. Lydboka en annen. Den ikoniske, klisjefylte og uforglemmelige filmen fra 1995 en tredje. Men det er med denne forestillingen at Kjersti Horn og ensemblet hennes virkelig vekker Kristin Lavransdatter og omgivelsene hennes til liv for meg, som med sine kropper, stemmer og sjeler på scenen i øyeblikket bringer deres enorme følelser – kjærlighet og lidelse – skikkelig tett på.
Kjersti Horns Kristin Lavransdatter forsterker alle inntrykkene jeg allerede hadde skapt meg. Jeg vil ha mer selv om jeg er mett og kjenner meg oppriktig beriket av denne fantastiske tolkningen.
Scenografien er dritkul. Hele den store hovedscenen, samt bakscenen er tatt i bruk. I tillegg gjøre filmingen at vi kan bli med inn i teatrets indre – garderober og toaletter, garasje og bakgård – alt blir til heier og katedraler uten at de et sekund mister oss. I del 1 er den store scenen ganske ribbet og ren, mens del 2 begynner med at Ulv og Erlend fyller scenen med en hel pall med plantejord. Her skal Huseby gjenreises til en storgård under Kristins myndige hånd. Husfrue varer i oppunder fire timer, og når scenerommet da endelig skal ryddes, er gulvet fullt av rå gjørme, blod, mørtelbøtter, ølbokser og oppreven plast.
Sju sønner har Kristin da født Erlend. Allerede etter den første, seige fødselen føler han at hun aldri kan bli den samme for ham, og hennes råskap blir ikke mindre ettersom fødslene kommer. Han føler at han snubler rundt i barn, at Kristin ikke har noe å gi ham, men likevel fortviler han over at Gud insisterer på å gi dem en ny sønn hver eneste vår. Fem sønner på åtte år, får de. I Husfrue sparer Kjersti Horn på Sara Khorami som har veldig mye å holde på med i Kransen og Korset. Ved siden av en gedigen krangel med Erlend er det eneste hun driver med i del to barnefødsler.
Skuespillerne vasser rundt i jord, blod og søle, de halvnakne og nakne kroppene deres grises til stadighet ned. Jeg aner ikke hvor mange truseskift Khorami trenger i løpet av en hel forestilling, men det er minst ett for hver fødsel. Sex og vold skildres naturlig, rett fram og eksplisitt, og Sven Haraldssons scenografi underbygger hvert eneste regivalg. Husfrue – både boka og forestillinga – er full av politiske intriger som det kan være litt tøft å henge med på, særlig hvis en ikke har boka passe friskt i minne, og skuespillerne snakker noen ganger i et halsbrekkende tempo uten fullt fokus på diksjon.
I Korset er det rett og slett sånn at ensemblet ikke helt har kommet i mål. Det er en halvtime de ikke har lært seg. Det er mye tekstlesing fra Sara Khorami, men utrolig nok framstår også dette som et regigrep som det står respekt av. Det fungerer faktisk helt fint på denne måten, selv om de som skal se forestillingen senere i høst sikkert får se noe helt annet enn vi fikk på lørdagens premiere.
Alle som kan må løpe og se Kransen. Alle som orker må se hele greia. Jeg syntes det var lett, og har ikke tenkt på annet enn den enorme prestasjonen av en forestilling i hele dag.
Jeg har forresten anmeldt Kjersti Horn med Preben Hodneland smurt inn i dritt før:
Annas arkiver 