Stockholm mai 2022
Vi er på vår første romantiske weekend siden før vi fikk barn! I fjor hadde vi ti års bryllupsdag, og hadde nok håpet på en liten tur, men det var korona-pandemi og ingen mulighet til å stikke av. Men i år kan vi feire noe enda bedre – at vi har vært sammen i tjue år. Vi er tilbake i Stockholm, tjue år siden vi var her sist. Den gangen var det studietur med Romerike folkehøgskole, der vi gikk i samme klasse. Vi ble ikke sammen før etter at skolen var slutt, men jeg husker at jeg gjorde en betydelig innsats i løpet av Stockholmsturen for å få Jonas til å skjønne at han kanskje kunne vært litt interessert. Så vi mimrer og koser oss.
Vi bor på et nydelig hotell ved Slussen, hotel Frantz, hvor det er kvalitet i alle ledd. De hvitskurede, brede gulvplankene er så vakre og varme, i vindusposten er det laget en liten skinnbenk, sengene er rause og gode, og frokosten er fantastisk. På den negative siden er rommet knøtt lite, badet er i et hjørne av det lille rommet, og de har ikke passord på internettet sitt. Å ha et sikret nett mener jeg er grunnleggende kundeservice i 2022. Jeg kan ikke logge på et helt åpent nettverk med jobbmaskinen min.
Anmeldelse av Hantverket restaurang
I tillegg til å booke hotell og teater, hadde jeg lett gjennom de gode restaurantene i byen, og greide å kapre et bord ved Hantverket restaurang, som har mange sitteplasser. Her er det vakre og sjarmerende blomsterpotter ved inngangen, og kjærligheten for de gode råvarene får skinne gjennom et strålende måltid.
En vennlig servitør viste oss til et stille hjørne med svært god utsikt over lokalet og den hyggelige bakhagen. Et herlig glass bobler på blanc de blanc startet måltidet. Det fascinerer meg at disse svenske servitørene har en ekstremt amerikansk stil. De er overstrømmende vennlige i sin velkomst, bruker superlativer og ord som «underbart» konstant, men er egentlig ikke særlig interessert i å yte ekte service. Kanskje er de bare redde for norsken? Vi skjønner alt de sier, men de sier ikke like mye til oss som til de svenske gjestene. Vi liker å få masse informasjon, og setter pris på det når de oppriktig er interessert i å høre våre tanker om opplevelsene de gir oss.
Menyen på Hantverket er fristende. Alt ser fantastisk godt ut! Vi følger rådet fra servitøren og bestiller to x fire retter.
Runde 1)
Struva lages med et jern som lager en rosettvaffel. Denne har blitt toppet med kraftig pisket, og dermed utrolig lett og fluffy, andelever med en perfekt portvinsgele og et raust dryss med parmesan. Dette er en herlig sanselig opplevelse som bare kunne vært løftet med et spesialtilpasset glass sauterne eller lignende. Boblene vi har fått fungerer fint, men er ikke den perfekte match.
Neste rett er vi veldig spente på Hasselback er et hotell ved Djurgården her i Stockholm, og det var der de skapte den berømte Hasselbackpoteten. Hos Hantverket lager de dem av minipoteter, og topper dem med løyrom og rømme. De ser utrolig delikate ut, men blir litt som en rad med chips klumpet sammen. Jonas og jeg er enige om at smaksopplevelsen hadde blitt langt større om de bare hadde brukt en større potet. Da hadde poteten være sprø utenpå og saftig inni. Nå er den bare sprø utenpå. Men ideen om toppingen er glimrende. Hvorfor i alle dager får man ikke bakt potet med rømme og løyrom? …Det er mulig at gatekjøkkenmarkedet for løyrom kanskje ikke er stort nok.
Runde 2)
Etter disse ganepirrerne kommer to retter som er bittelitt større. Den ene er en servering som på avstand kan se ut som en pasta i fløtesaus. Det er det ikke. Det er blekksprut med fetaostkrem, squash, persille og smuler med hvitløk og sitron. Retten er veldig frisk og smakfull, og kunne gjerne hatt litt mer blekksprut.
Vinneren av denne runden er også hele besøkets vinner: tynne skiver av rå biff rullet runde en fantastisk krem av grotteosten gruyere, med knasende hasselnøtter. På toppen av rullen ligger en rad lett syltede skiver av jordskokk. Hele uttrykket minner om en sushirull. Lekent og humoristisk løfter sjefskokk Stefan Ekengren denne retten til gastronomiske høyder. Han er åpenbart glad i ost – for så langt har vi kost oss med en ny ost i hver eneste rett.
Det er på tide med et nytt glass vin, og vi lurer på om de har forslag som kan matche aspargesen som kommer i neste rett. Servitørens førstevalg er veldig bra: hun foreslår en dypgylden chardonnay, servert i enorme, runde glass. Jonas takker ja, mens jeg synes fatpreget er altfor sterkt. Neste forslag er en riesling som umiddelbart gir halsbrann, så syrlig er den. Jeg liker virkelig ikke å være en vanskelig kunde, men ber likevel om et tredje forslag. Denne gangen får jeg et glass som jeg både liker og som funker til neste rett. Den er fruktig og rund, men har syre og punch nok til å hamle opp med maten. Så får vi også en ny servitør. Hun er mer rutinert, er mer proff, viser større interesse og er mer nysgjerrig på gjestenes opplevelse. Setter de henne inn hos oss fordi vi blir opplevd som kranglete, eller fordi vi stiller flere spørsmål enn førstemann kunne svare på? Håper det siste. Eller at det var tilfeldig. Skiftet forbedrer opplevelsen, men vi vil ikke føle at vi er til bry.
Runde 3)
Hovedrettene er ikke spesielt store, men til gjengjeld er de smakfulle (og uten ost). Jeg får en steinkrukke med et nesten karamellisert rugknekkebrød som ligger som et lokk over det som er nedi: et porsjert egg i en deilig sjø av perfekt hollandaisesaus. Oppå knekkebrødet er det danderte tynne, delikate strimler av grønn asparges, sammen med husets egen pancetta, og herlige sennepsfrø som løfter både smaksopplevelse og tekstur. Som et interaktivt element må jeg bruke en liten morter til å knuse brødlokket over egg og saus. Jeg liker at gjesten blir aktivisert på denne morsomme måten.
Jonas har valgt en «fiskegrateng» som overhodet ikke ligner på Findus sin. Her er perfekt bakt torsk og velduftende og grillet hummer anrettet på en liten kringle av potetstappe, med en smakfull saus med tomater og fennikel. Retten er ute etter å please, og gir ikke like mye motstand og moro som aspargesretten. Aspargesen går av med rundeseieren.
Ekstrarunde
Nå er det egentlig tid for dessert. Men vi har spart oss og har ikke spist siden frokost, og rettene her er ganske små. Så vi legger inn en liten ekstrarunde innom hovedrettene, og ber om å få dele en rett med gaffelmost potet med en meget raus porsjon sandefjordsaus hvor store og spretne røkte lakserogn koser seg i lag med dill. Krispiga kyllingskinn setter et baconaktig preg på retten med sin lokkende duft og sprø tekstur. I glasset fikk jeg en veldig artig hvit pinot noir, med et skjær av rosa.
Runde 4)
Jeg er så svak for rabarbra. Særlig nå når sesongen er helt, helt i starten, sånn som den er nå. Så når det står munk med rabarbrakompott og kefir-is, klarer jeg ikke motstå fristelsen, selv om jeg IKKE er en donut-person. Det er heldigvis Jonas, og jeg får bytte til meg hans blodappelsinsorbet. Sorbeten er dessverre litt blass og smakløs, og kaken i bunnen er ikke helt min favoritt. Desserten løftes av den artige komboen grapefrukt (som har det nødvendige stinget) og doce de leite, en slags lationamerikansk prim, samt flak med hvit sjokolade overstrødd med lakrissmuler. Dessertene er dessverre ikke helt på høyde med resten av menyen, men det gjøres godt ved at mitt glass dessertvin – en perfekt gewursttramnier, er akkurat den avslutningen jeg kunne ønske meg 🙂
Hvis du kunne få bare én dag til med den du har mistet? Hvordan skulle den dagen være? Det måtte vi tenke over da vi så dette stykket dagen etter Handverket.
Annas arkiver 